Almandin er et vanlig silikatmineral og feilaktig kjent som almanditt. Den er et mineral i granatgruppen og rikt på aluminium og jern. Fargene varierer fra dyp rød til lilla. Sjeldnere farger i almandinens spektrum er rødbrun eller sort. Mineralet krystalliserer i det kubiske krystallsystemet og vanligvis som rombedodekaeder, men det forekommer også trapesformer med 24 flater, kombinasjoner av disse formene og noen ganger såkalte 48-hexoktaeder. Sett i sterkt lys gjennom et spektroskop, viser almandin tre karakteristiske absobsjonsstriper. Almandin befinner seg i den ene enden av en serie av faste løsninger, hvor pyrop utgjør den motsatte enden. Navnet almandin er en forvrenging av det greske albandicus som var tatt i bruk av Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) om en viss type rødlig granat fra Alabanda i Lilleasia. Et foreldet navn for røde edelstener som granat, rubin og spinell er karfunkel.
Almandin skjenker mot, håp og tillit
Ifølge esoterisk tradisjon skal den helbredende effekten av almandin fremme både kropp, sjel og ånd. Det sies at dens vibrasjoner trenger gjennom alle kroppens vev og løser svært dyptgripende følelsesmessige blokkeringer. Den skal hjelpe sirkulasjonen og generelt styrke hjertets funksjon. Også for nyresykdommer blir den brukt. Almandin skal fremme selvtillit og være god mot manglende energi, viljestyrke og depresjon. Angivelig gir den også mot, håp og tillit. Almandin skal bæres direkte mot kroppen som kjede, anheng, rå sten eller som en håndsmigrer eller den kan plasseres direkte på det aktuelle område. Umiddelbar hudkontakt synes således å være viktig. Kunstneren og forfatteren Barbara Stewen har skrevet et verk på tysk kalt Mythos Granat, Faszination Karfunkel in Geschichte, Literatur und Medizin. Hun skriver:
„Mitt arbeid bringer legender, myter, fakta og utdrag fra gamle krøniker nærmere frem for leseren - hos folk som forbindes med granat og lar deres smykker fremstå i et annet lys, for de blodrøde nyanser av granattypene almandin og pyrop signaliserte inntil middelalderen den suverene verdighet og makt hos de verdslige og innefor kirken. Men de var også et symbol på en beredskap til å ofre seg.”
Barbara Stewen forteller at det omkring 1177 dukket opp rykter om at et brev sirkulerte, som angivelig var skrevet av en kristen prestekonge i India, kalt Johannes. Det var sendt til den bysantinske keiser Manuel I Komnenos (1118-80). I brevet blir det blant annet fortalt euforisk om en elv i Karfunkeldalen, som er fylt med perler og rubiner og at den om natten lyste opp prestekongens praktfulle palass. Brevet sirkulerte faktisk senere i en latinsk oversettelse som blir tilskrevet å være utført av den språkbegavede tyske keiserens utsending til Bysants, Christian I (1135-83), greve av Buch og to ganger erkebiskop av Mainz. Slike forherligende ord om en sten som skulle kombinere de gode egenskapene av alle andre edelstener i seg, forkynte at dens farge var det ideelle symbol på Kristi offerdød og dens glans et ærerikt eksempel på det guddommelige lys. Healere og magikere fremholdt den røde stenens mange kvaliteter - ikke minst fordi fargen ligner på menneskets blod.
I Wolfram von Eschenbachs (cirka 1160/80 - cirka/etter 1220) diktverk Parzival skal en karfunkel kunne helbrede det forgiftede og betente såret til gralskongen Amfortas. Den mirakuløse stenen vokser tilsynelatende i pannen hos en enhjørning og blir kirurgisk fjernet for å kunne brukes i behandlingen av den syke gralskongen. Granat og karfunkel dukker igjen opp i Parzival ved et gjestebud hvor gralsridderne er samlet. Da bæres Den hellige gral frem på en dyrebar, tynnslipt rød ”plate av hyacinth og granat”. I sine forskninger fant Barbara Stewen ut at det i museet for prøyssiske kulturgoder i Berlin faktisk fins et terapeutisk instrument som holder en stor granat i en bronseklemme. Det stammer angivelig fra 11-1200-tallet. I Albrecht von Scharfenbergs Den yngre Titurel (forfattet omkring 1260-75) som er et tillegg og en videreføring av Titurel-fragmentet av Wolfram von Eschenbach, beretter Parsifals halvbror, Feirefiz, om prestekongen Johannes palass som angivelig ved sitt lys av karfunkler opplyser veien til mennesker som har mistet retningen i livet.
Almandin dukker ofte opp i historien og den fins på mange antikke smykker. Et sverdanheng av magnesitt med et almandinsmykke i gylne ornament som ble funnet i en mannsgrav i Niederstotzingen i Tyskland, er kun ett eksempel av mange. Frankernes sverd ble f.eks. dekorert med gull og røde granater. Renate Pirling skriver i sin bok - Ein fränkisches Fürstengrab aus Krefeld-GeIIep:
„Gravutsmykningen til fyrsten av Gellep inneholder alle de elementer som dikterte den materielle kulturen på hans tid. Jernvåpen og trolig også bronsekaret er lokalt frankiske. Som produkter av den frankiske hoffkunsten bør vi regne de kunstfulle gull- og almandinarbeidene: sverdets håndtak, remmer, gjord og andre deler av seletøyet til en hest, lommeklips og knivskaft. Hjelm og sølvskje er av østgotisk opprinnelse. Sverdets dusk og de sølv- og gullbekledde trinsene forråder liksom innleggene av almandin sene ettervirkninger av de østlige, nomadiske innflytelser som fulgte med Attilas tog mot Vesten. Innflytelser fra Middelhavet viser seg i ringens kunstferdige pynt, i tømmebeslag og på knivskaft. At de to glassbeholdere er tydelige produkter av sen romersk tid, virker nesten som et symbol på kontinuiteten som representerer betydningen av gravfeltene i Gellep.”
Et mellomspill - gruvene i Falun
I E.T.A. Hoffmanns (1776-1822) novelle Die Bergwerke zu Falun i samlingen Die Serapionsbrüder (1819) møter hovedpersonen Elis Fröbom en gammel gruvearbeider som anbefaler ham å begynne å arbeide som gruvearbeider, fordi dette innebærer å oppdage en ”vitenskap, hvis utrettelige iver åpner opp for naturens hemmelige skatter”. Hoffmann forteller videre:
”Med disse ordene satte den gamle mannen seg på benken ved siden av Elis og begynte å beskrive utførlig hvordan det går for seg i gruvedriften. Han bemøyde seg om å få beskrevet de mest levende fargene for nykomlingen. Han fortalte om gruvene i Falun, der han, som han sa, hadde arbeidet siden sin tidlige ungdom. Han beskrev den store dagåpningen med de mørkebrune veggene som fantes der og han snakket om den enorme rikdom i malmgruven med de mest fascinerende stensorter. Hans tale ble stadig livligere og mer levende og hans blikk stadig mer glødende. Han vandret gjennom gruvegangene liksom gjennom gangene i en magisk hage. Stenen kom til liv, fossiler begynte å stige frem, den fantastiske pyrosmalith og almandinen gnistret i skinnet av gruvelampene - bergkrystallene lyste opp og blafret om hverandre.”
Almandin høres ut som det latinske almus som betyr fruktbart, forfriskende, godt, noe som bringer velsignelser og gir flaks. Vi kan sammenligne det med det middelalderske begrep for nestekjærlighet, d.v.s. å gi almisser. Mange firmaer som arbeider med mineraler og edelstener og butikker som selger smykker, oppkaller seg gjerne etter denne vakre stenen. Og ferietilbud og steder som arrangerer kultur kaller seg Almandin. Og sist men ikke minst heter et hus i Järna, Sverige, som inneholder noen hybler, en leilighet og en musikksal - ”Almandinen”.
Rut Nilsson
Dette uovertrufne huset ble tegnet av den danske arkitekten Erik Asmussen (1914-1998) - blant venner kalt Abbi - etter en idé av læreren og historikeren Rut Margareta Nilsson (20. desember 1894 - 4. juni 1981). Almandinen ble opprinnelig finansiert av henne og bygget i 1970 som en del av det nordiske Rudolf Steinerseminariet - som i dag heter Rudolf Steinerhögskolan. Rut- jeg kaller henne innimellom ved fornavn, både fordi jeg kjente henne personlig og fordi dette er vanlig omgangstone i Norden i motsetning til på kontinentet - bodde her i en leilighet i flere år sammen med sin søster. Etter søsterens død bodde Rut i Almandinen til omtrent på midten av 1980-tallet. I første etasje fantes det på den tiden en rekke studenthybler. I et av disse vakre rom med verandadør ut til Ruts hage bodde jeg høsten 1978, mens jeg gikk kunstnerisk linje på seminaret. Ovenpå er det en foredrags- og musikksal med hvelvet tak og trepanelene i rommet er i motsetning til i de fleste andre rom i antroposofiske hus i Järna ikke lasert med pastellfarger, men har fått beholde sin opprinnelige trefarge som imidlertid har mørknet med årene.
Det er bemerkelsesverdig at Rut Nilsson ikke er representert med en egen biografisk artikkel i den ellers omfattende biografiske dokumentasjon om antroposofien i det 20. Århundre, som ble utgitt av det tyske forskningsstedet Kulturimpuls, siden de fleste andre fremtredende personligheter i den antroposofiske bevegelsen i Norden omtales der. Fordi hun pregnant hadde medvirket i det antroposofiske arbeidet i Sverige siden 1920-tallet og senere i de såkalte nordiske antroposofiske sommermøtene og i begynnelsen av 1960-tallet bidro til opprettelsen av Rudolf Steinerseminaret, ville det ha vært obligatorisk å nevne henne i denne historiske dokumentasjon.
Rut Nilsson er kun nevnt kort i beskrivelsen av Helmut Giese (1908-53) som i august 1929 holdt foredrag om sosiale spørsmål på et antroposofisk stevne som hun arrangerte. Giese som senere ble prest i Kristensamfunnet, var en tid lærer på Viggbyholmsskolan utenfor Stockholm, hvor Arne Klingborg hadde ham som lærer. Rut hadde en portrettbyste av Helmut Giese som sto i Almandinens musikksal mens hun bodde der. Fordi jeg som beboer regelmessig gjorde rent i Almandinen, snakket jeg med Rut mange ganger også om private ting over en kaffekopp til lekre kaker som hennes søster hadde bakt. I en av disse samtaler ble det tydelig at Rut hadde hatt et nært personlig forhold til Giese.
Allerede sommeren 1973 lærte jeg å kjenne Rut Nilsson som en belest, sjarmant og humoristisk foredragsholder på en nordisk ungdomskonferanse i Järna. Etter dette sommerkurset ble jeg boende en tid i Järna for å tjene i hop penger til den toårige utdannelse som steinerskolelærer. Jeg ryddet i kunstbiblioteket hos Arne Klingborg, solgte bøker i Robygge-butikken, hentet melk på Nibble gård for seminarets kjøkken, klippet gress i parken, tømte søppeltønner for hele området og jobbet med Rut i hagen hennes for å sette opp et provisorisk vanningsanlegg for regnvann. Da jeg bodde i Almandinen fem år senere, hjalp jeg Rut med hennes korrespondanse - med å skrive ut håndskrevne brev på skrivemaskin. I min karmiske selvbiografi fra 1999 skrev jeg følgende om henne:
„Inspirert av Rut Nilsson begynte jeg å studere gralshistorien. De foredrag hun holdt i høy alder om Parsifals vei og hennes utforskning av rosenkreuzerbevegelsen i England i det syttende århundre ga meg følelsen av at hun tilhørte disse åndelige strømningene. Hun fortalte om sine personlige møter med Rudolf Steiner i Dornach og om brannen av det første Goetheanum, som hun hadde vært vitne til. Hun beskrev i profetiske bilder at det i fremtiden på alle bakketopper i verden ville bli skapt bygninger med doble kupler, der hvor antroposofiske felleskap kom til å eksistere som kulturelle øyer. I hennes studiegruppe - kalt Björkagruppen - møttes mennesker som følte seg tiltrukket av hennes folkelige, humoristiske og hjertevarme utstrålning.”
I denne grenen av Antroposofisk Selskap i Sverige, som på denne tiden arrangerte sine sammenkomster i Almandinens musikksal etterfulgt av kaffeservering - med minst sju sorter av søte kaker - i hennes private stue, holdt Ruth selv mange foredrag om gralsstrømningen og om forskjellige historiske temaer. I tidsskriftet Antropos publiserte hun på 1970-tallet noen artikler om sin forskning omkring de såkalte diggers i England på 1600-tallet. The diggers kaltes en engelsk sammenslutning som ble grunnlagt med navnet True Levellers av Gerrard Winstanley (* 1609 i Wigan, Lancashire - † 10. september 1676 i London) i 1649. Av sine motstandere ble de nedsettende kalt Diggers eller Buddlers som betyr gravere. Selv kalte de seg True Levellers som kan oversettes med De trofaste utjevnere. Dette navnet kom fra deres tro på en økonomisk likestilling som går tilbake til en bestemt passasje i Apostlenes gjerninger. De ville reformere det eksisterende samfunnet og utjevne eiendom, idet de forsøkte å utvikle en ny agrar livsstil som var forbundet med etableringen av små bygdekommuner. De var i sin tid en av de mange dissidentgruppene i England.
Gerrard Winstanley
Gerrard Winstanley var en sønn av tekstilhandleren Edward Winstanley og ble utlært som skredder i London. Siden 1635 var han selvstendig næringsdrivende. Han giftet seg i 1639 med Susan King, datter av kirurgen William King. Etter den engelske borgerkrigen gikk Winstanley i 1648 konkurs. Deretter arbeidet han som gjeter på sitt hjemsted Wigan i Lancashire. Her sluttet han seg for en kort tid sammen med baptistene. Idet han bygget på bibelstudium og inspirert av indre opplevelser - som han kalte ”Visjoner av det indre lys” - utviklet han sine religiøse prinsipper som senere kom til å bestyrke hans politiske overbevisninger. Det er verdt å nevne at han gikk inn for allmenn stemmerett for menn.
På grunn av en slik imaginasjon inntok han i 1649 sammen med noen venner et stykke ledig jord i Surrey, for at de sammen skulle dyrke det. Hans gruppe okkuperte bevisst ingen privat eiendom, men de beslagla kun utmark og allmenning og distribuerte så sine avlinger uten å ta betalt. Deres eksempel ble raskt etterlignet på omtrent 50 andre steder i England. Noen grunneiere forsøkte først å fordrive dem uten at det lyktes, fordi adelsmennene fryktet for sin egen fortjeneste. Så anmeldte de saken i London og den øverste dommer dømte ”graverne”, slik at deres avlinger og verktøy ble ødelagt. Etter at denne dramatiske autoritative innblanding ble det sosiale eksperimentet avbrutt etter bare tre måneder.
Winstanleys kortvarige forsøk med en kristen landkommune ble for ettertiden kun kjent gjennom hans egne publikasjoner. Han skrev om en agrarkommunisme, som han begrunnet teologisk med Bibelen - tilsynelatende uten å vite om tidligere reformatorer som hadde introdusert lignende ideer. I 1649 utgav han sin første store avhandling om sitt syn - kalt Den nye loven om rettferdighet. Her viser han til skapelsesberetningens ”gamle forbund” og til den ”nye pakt” som samstemmer med Apostlenes gjerninger. Han så på beskrivelsen av den tidlige kirke i Jerusalem som et mandat for politisk virksomhet og prøvde ved hjelp av eksempel å realisere det på sitt hjemsted. Med henvisninger til bibeltekster fordret han avskaffelsen av eiendomsretten og adelen. Etter en kortere arrest i 1660 sluttet Winstanley seg til Society of Friends (Vennenes selskap) som senere ble kjent som kvekerne. Også etter den brutale forvisning av True Levellers holdt Winstanley fast ved sine ideer og i 1652 publiserte han sin andre traktat: Den nye frihetens lov. I den argumenterte han igjen på bibelsk grunnlag for et samfunn uten eiendom og lønn. Denne gang rettet han sine skarpe ord direkte til adelen:
”Makten til å begrense og eie land ble brakt inn i skapelsen med sverd av deres forfedre. De drepte først sine medskapninger, menneskene, og så plyndret eller ranet de deres land. De etterlot det til dere, sine barn. Og derfor - selv om dere ikke dreper eller stjeler - beholder dere denne kriminelle sak i egne hender med kraft av sverdet. Og dermed rettferdiggjør dere fedrenes utilbørlige gjerninger; og denne fedrenes synd kommer til å henge over hodene deres og over hodene til barna deres inntil den tredje eller fjerde generasjon og enda lenger: så lenge - inntil deres blodige og griske makt kommer til å være utryddet i dette landet.”
Winstanley trodde på kristen universalisme, læren om at alle, selv syndige mennesker, til slutt ville bli frelst. Hans bok The Mysterie of God var trolig det første teologiske arbeid på engelske med argumenter for universalisme. I 1657 gav Winstanleys svigerfar ham og hans kone en eiendom i Ham Manor, nær Cobham i grevskapet Surrey nordøst for London. Dette markerte for Winstanley at hans renommé i den sosiale status var gjenopprettet. I 1659 ble han valgt som vokter for veiene (engelsk: waywarden) for sognet Cobham, i 1660 som tilsynsfører (overseer) for de fattige og i 1667-1668 som kirkeverge. I oktober 1671 ble han ytterligere valgt som politisjef (Chief Constable) i kommunen Elmbridge.
Da Susan døde omkring 1664 fikk Winstanley betalt £ 50 av kongen for eiendommen i Cobham. Gerrard Winstanley returnerte til London, hvor han en tid trolig fortsatte som kjøpmann for klær, men han beholdt sine forbindelser til Surrey. Omkring 1665 giftet han seg med sin andre kone, Elizabeth Stanley, og startet visstnok opp en ny forretning som kornhandler. Om Winstanleys siste år er det lite kjent. Gerrard Winstanley døde 10. september 1676 i London - han skulle ha vært forarget etter rettslige tvister om en liten arv som skulle ha tilkommet ham ifølge en overenskomst.
Wolfram von Eschenbach
To år etter Rut Nilssons død dukket det på svensk opp en ny oversettelse av Wolfram von Eschenbachs episke diktverk Parzival med vakre akvareller og kapittelinitialer av den danske kunstneren Susanne Rasmussen som i disse årene jobbet i Skilleby Ateljé i Järna - hvor jeg selv var virksom som billedkunstner. Denne uforlignelige versjon var gjenfortalt av en venn av Rut, helsepedagogen Marit Laurin, som gjennom årene hadde formidlet gralhistorien til mange ungdommer og ansatte ved en sosialterapeutisk institusjon i Järna. Også kunstneren Arne Klingborg ledsaget dette prosjektet med stor omsorg og sitt uforlignelige kunstneriske blikk.
Det vi vet om Wolframs liv kan utelukkende sluttes ut fra hans egne diktverk og fra enkelte uttalelser av andre forfattere i det 13. århundre. Hans navn lar skinne igjennom at han eller hans familie kom fra et sted som heter Eschenbach. Geografiske hentydninger i hans verk antyder at det kunne dreie seg om Obereschenbach - i dag heter denne byen Wolfram-Eschenbach - i nærheten av byen Ansbach i det tyske forbundslandet Bayern. Det er kjent at Wolfram von Eschenbach i sitt liv gjorde tjeneste ved mange hoff. For eksempel er det bevitnet at han var gjest hos hertug Welf VI (1115-91) på hans slott Gunzenlee i nærheten av Augsburg. Welf VI som ble kalt Den milde, var markgreve av Toscana og en motstander til den tyske kongen Konrad III (1138-1152). Slottet Gunzenlee var i middelalderen velkjent, men ble senere sammen med forsamlingsstedet - som i sin tid hadde samlet mange trubadurer og diktere - og andre territorielle besittelser feid bort av en stor flom i elven Lech. I min karmiske selvbiografi satte jeg sosialpedagogen Hans Glaser (1903-1990) i karmisk sammenheng med denne hertug. Glaser var kollega med Marit Laurin på samme institusjon og samarbeidet med Rut Nilsson i det antroposofiske arbeid i Sverige.
Wolfram var trolig forbigående i tjeneste hos grevene av Wertheim og adelsmennene av Dürn. De sistnevnte eide borgen Wildenberg i Odenwald - et åslandskap i det sentrale Tyskland -, der Wolfram skal ha skrevet en del av sin Parzival. Mens han fortsatt jobbet på dette episke verk, trådte han trolig i tjeneste hos greve Hermann I av Thüringen (1190-1217) som i sin tid var den viktigste formidler av den tyske litteraturen i høymiddelalderen. Det er omstridt hvilken utdannelse Wolfram hadde. Fordi han etter alt å dømme avviste lærd bokkunnskap, tolkes det dit hen at han skulle ha vært analfabet. Mye rimeligere er det at hans tvetydige utsagn i stedet presenterer tidens nye forfatterrolle av amatørdiktere som en kontrast til klostrenes tradisjonelle geistlige skrivere og keiserens, kongenes og fyrstenes offisielle sekretærer og skalder.
Karmiske indikasjoner
”Ordinære rekker av jordliv viser oss vanligvis ikke på historiske personligheter og viser ikke engang personligheter slik at vi med et overfladisk blikk ville se en sammenhengende kjede. Men det fins faktisk liv på jorden, som følger etter hverandre på en slik måte at man ved å sammenfatte dem, kan utarbeide historien.”
Denne uttalelse av Rudolf Steiner i et hans karmaforedrag (Esoterische Betrachtungen karmischer Zusammenhänge, Band IV, Das geistige Leben der Gegenwart in Zusammenhang mit der anthroposophischen Bewegung, GA 238, side 121 i den tyske utgaven) viser på en sentral oppgave og mulighet i karmaforskningen. Det er lite meningsfullt å oppstille karmiske rekker uten å karakterisere de navngitte personene. Hvis det handler om svært kjente mennesker fra den vanlige historien, som etter mitt skjønn dukker opp igjen i mindre kjente eller i helt og holdent ikke fremtredende inkarnasjoner, er det ikke lett å gi holdepunkter for at en karmisk identifikasjon kan være plausibel. Uansett er det bra å fremstille det som er kjent av biografisk material om personer som vi ønsker å sette i en karmisk sammenheng med hverandre, for så å la motivene tale for seg selv.
Litteraturhistorikere anfører at Wolframs fortellerstil er levende, rik på ironi og poeng, men at hans syntaks er kompakt og uhåndterlig. Om dette også gjelder for Gerrard Winstanley, kan jeg ikke bedømme, fordi jeg har lest for lite av ham. På Rut Nilsson passer noe av dette god inn. Hun var veldig humoristisk og hennes smil og distingverte latter - hvor hun liksom ristet litt med hele sitt sirlige legeme - kunne bringe et helt publikum til å skratte. Typisk for Wolframs orddannelser er den såkalte krysning av komplekse ord, hvor komponentene kommer fra minst to ulike språk - oftest med tysk eller fransk opprinnelse. Jeg betraktet Rut ofte på slutten av hennes liv i spisesalen i Robygge i Järna, når hun sto og ventet ved et bord på at middagen skulle bli ferdig. Hun sto som regel alene ved bordet flere minutter før matklokken lød med et Mona Lisa-smil rundt munnen. Hun sto der liksom ofte bare smilende og fullstendig taus! Alle andre sto og ventet utenfor i gangen eller lenger nede i matsalen. Hun utstrålte en verdighet og en selvstendighet som også synes å ha vært typisk for Gerrard Winstanley.
Vi kan finne sammenhenger i karmaforskningen - motsvarende dem som Steiner har utarbeidet i sine atskillige karmaforedrag i 1924 - hvis vi mediterer over slike holdepunkter, særegenheter og små ting i livet som vanligvis ikke er påfallende, men likevel er betegnende for vedkommende. I en artikkel i boken Wie wir wurden, wer wir sind - utgitt av Nothart Rohlfs som i sin tid også studerte og arbeidet i Järna - har jeg utarbeidet en slik begivenhet i forhold til den tidligere lederen av pedagogisk linje i Järna og fra 1975 styremedlem i Allment Antroposofisk Selskap i Dornach, Jørgen Smit (1916-1991), selv om hans navn ikke blir nevnt i boken. Utgiveren våget ikke det i 1999.
For alle disse tre personene kan vi oppdage slike typiske kjennetegn og enhver kan meditere over dem, selv om man ikke er direkte karmisk forbundet med disse mennesker. I denne betraktning ønsket jeg å forfølge noen spor i denne retning - så langt de berører Wolfram von Eschenbach, Gerrard Winstanley og Rut Nilsson. Etter atskillige års overlegning erkjenner jeg at det dreier seg om faktisk reinkarnasjon mellom disse tre menneskene. Da det imidlertid i forhold til individuell erkjennelse i alminnelighet og især med karmisk erkjennelse ikke er mulig å gå i borgen for den fulle sannhet, må enhver etterprøve denne mulighet på individuell basis. Jeg har her portrettert dem ved siden av eller over hverandre i en slags triptyk sammen med noen av deres pregnante karaktertrekk som forhåpentligvis lar en gyldig karmisk overensstemmelse ane igjennom. Da det biografiske material jeg besitter om Rut Nilssons er relativt sparsommelig, håper jeg å kunne samle mer om henne i fremtiden. Avhengig av om slikt material kommer meg i hende, kan det bli fruktbart å utvide det perspektiv som her kun er risset opp. Jeg er overbevist om at det er meningsfullt å arbeide på denne måten med karmiske prosjekter, uten derved å dumpe inn i spekulasjon. Hvis vi ikke holder ideene fast som et dogme, men fortsetter å etterstrebe sannheten, burde vi ikke falle ut for ubeføyede feiltagelser. Ellers advarte jo Steiner sterkt mot falske oppsett av reinkarnasjon:
”Ikke bare de enkelte jeg reinkarnerer, men også de enkelte ledd av det menneskelige vesen går gjennom reinkarnasjon. Det er viktig at vi refererer til slike ting, fordi det har vist seg at feilaktige oppfatninger utøver katastrofale virkninger ikke bare på dem som er nybegynnere [i forhold til antroposofien - JS], men også de mer avanserte blir påvirket katastrofalt, hvis de tror at denne eller en annen individualitet legemliggjør seg er i denne eller en annen personlighet. For slike [falske oppfatninger - JS] vil det bli satt en stopper, når det blir kjent at kun enkelte ledd kan ha reinkarnert.” (Rudolf Steiner: Das Prinzip der spirituellen Ökonomie im Zusammenhang mit Wiederverkörperungsfragen, GA109, side 285f.)
Almandinen motsvarer i kryssord både en avart av granat, en halvedelsten, et mineral og en smykkesten. I karmagåten hos de tre forestilte personlighetene kan almandinen bli en kode for oss, for å sette deres karma i forbindelse med hverandre. En almandin av jern-aluminium-silikat har en lilla fargetone. Derfor likte Rut den så mye og følgelig ble brunfiolett jernoksid - kalt caput mortuum (latin: hodeskalle) - valgt som utvendig fargesetting på Almandinen. Hvis aluminium kan tilskrives Wolfram von Eschenbach og jern Gerrard Winstanley, kunne rimeligvis silikat representere Rut Nilsson, siden hun levde og virket som en bergkrystall. I New Age-kretser gjelder ren bergkrystall som en healingsten som beskytter oss mot skadelige stråler. Motsvarende synes det for meg som om Rut Nilssons individualitet virker helbredende for oss og hele jorden gjennom sin likefremme henvisning til gralen. Slik forstått kunne denne individualitet i sin karmiske treklang fra middelalderen via 1600-tallet til det 20. århundre være et menneskelig holdepunkt ved tilværelsens avgrunn for alle gralssøkere og karmaforskere.
Dette essay ble første gang offentligjort på tysk på mitt nettsted 3. September 2008. I anledning av at det snart er 30 år siden Rut Nilsson døde, har jeg oversatt og bearbeidet essayet til norsk.
Avgi en kommentar på min blogg
Til toppen
Almandin skjenker mot, håp og tillit
Ifølge esoterisk tradisjon skal den helbredende effekten av almandin fremme både kropp, sjel og ånd. Det sies at dens vibrasjoner trenger gjennom alle kroppens vev og løser svært dyptgripende følelsesmessige blokkeringer. Den skal hjelpe sirkulasjonen og generelt styrke hjertets funksjon. Også for nyresykdommer blir den brukt. Almandin skal fremme selvtillit og være god mot manglende energi, viljestyrke og depresjon. Angivelig gir den også mot, håp og tillit. Almandin skal bæres direkte mot kroppen som kjede, anheng, rå sten eller som en håndsmigrer eller den kan plasseres direkte på det aktuelle område. Umiddelbar hudkontakt synes således å være viktig. Kunstneren og forfatteren Barbara Stewen har skrevet et verk på tysk kalt Mythos Granat, Faszination Karfunkel in Geschichte, Literatur und Medizin. Hun skriver:
„Mitt arbeid bringer legender, myter, fakta og utdrag fra gamle krøniker nærmere frem for leseren - hos folk som forbindes med granat og lar deres smykker fremstå i et annet lys, for de blodrøde nyanser av granattypene almandin og pyrop signaliserte inntil middelalderen den suverene verdighet og makt hos de verdslige og innefor kirken. Men de var også et symbol på en beredskap til å ofre seg.”
Barbara Stewen forteller at det omkring 1177 dukket opp rykter om at et brev sirkulerte, som angivelig var skrevet av en kristen prestekonge i India, kalt Johannes. Det var sendt til den bysantinske keiser Manuel I Komnenos (1118-80). I brevet blir det blant annet fortalt euforisk om en elv i Karfunkeldalen, som er fylt med perler og rubiner og at den om natten lyste opp prestekongens praktfulle palass. Brevet sirkulerte faktisk senere i en latinsk oversettelse som blir tilskrevet å være utført av den språkbegavede tyske keiserens utsending til Bysants, Christian I (1135-83), greve av Buch og to ganger erkebiskop av Mainz. Slike forherligende ord om en sten som skulle kombinere de gode egenskapene av alle andre edelstener i seg, forkynte at dens farge var det ideelle symbol på Kristi offerdød og dens glans et ærerikt eksempel på det guddommelige lys. Healere og magikere fremholdt den røde stenens mange kvaliteter - ikke minst fordi fargen ligner på menneskets blod.
I Wolfram von Eschenbachs (cirka 1160/80 - cirka/etter 1220) diktverk Parzival skal en karfunkel kunne helbrede det forgiftede og betente såret til gralskongen Amfortas. Den mirakuløse stenen vokser tilsynelatende i pannen hos en enhjørning og blir kirurgisk fjernet for å kunne brukes i behandlingen av den syke gralskongen. Granat og karfunkel dukker igjen opp i Parzival ved et gjestebud hvor gralsridderne er samlet. Da bæres Den hellige gral frem på en dyrebar, tynnslipt rød ”plate av hyacinth og granat”. I sine forskninger fant Barbara Stewen ut at det i museet for prøyssiske kulturgoder i Berlin faktisk fins et terapeutisk instrument som holder en stor granat i en bronseklemme. Det stammer angivelig fra 11-1200-tallet. I Albrecht von Scharfenbergs Den yngre Titurel (forfattet omkring 1260-75) som er et tillegg og en videreføring av Titurel-fragmentet av Wolfram von Eschenbach, beretter Parsifals halvbror, Feirefiz, om prestekongen Johannes palass som angivelig ved sitt lys av karfunkler opplyser veien til mennesker som har mistet retningen i livet.
Almandin dukker ofte opp i historien og den fins på mange antikke smykker. Et sverdanheng av magnesitt med et almandinsmykke i gylne ornament som ble funnet i en mannsgrav i Niederstotzingen i Tyskland, er kun ett eksempel av mange. Frankernes sverd ble f.eks. dekorert med gull og røde granater. Renate Pirling skriver i sin bok - Ein fränkisches Fürstengrab aus Krefeld-GeIIep:
„Gravutsmykningen til fyrsten av Gellep inneholder alle de elementer som dikterte den materielle kulturen på hans tid. Jernvåpen og trolig også bronsekaret er lokalt frankiske. Som produkter av den frankiske hoffkunsten bør vi regne de kunstfulle gull- og almandinarbeidene: sverdets håndtak, remmer, gjord og andre deler av seletøyet til en hest, lommeklips og knivskaft. Hjelm og sølvskje er av østgotisk opprinnelse. Sverdets dusk og de sølv- og gullbekledde trinsene forråder liksom innleggene av almandin sene ettervirkninger av de østlige, nomadiske innflytelser som fulgte med Attilas tog mot Vesten. Innflytelser fra Middelhavet viser seg i ringens kunstferdige pynt, i tømmebeslag og på knivskaft. At de to glassbeholdere er tydelige produkter av sen romersk tid, virker nesten som et symbol på kontinuiteten som representerer betydningen av gravfeltene i Gellep.”
Et mellomspill - gruvene i Falun
I E.T.A. Hoffmanns (1776-1822) novelle Die Bergwerke zu Falun i samlingen Die Serapionsbrüder (1819) møter hovedpersonen Elis Fröbom en gammel gruvearbeider som anbefaler ham å begynne å arbeide som gruvearbeider, fordi dette innebærer å oppdage en ”vitenskap, hvis utrettelige iver åpner opp for naturens hemmelige skatter”. Hoffmann forteller videre:
”Med disse ordene satte den gamle mannen seg på benken ved siden av Elis og begynte å beskrive utførlig hvordan det går for seg i gruvedriften. Han bemøyde seg om å få beskrevet de mest levende fargene for nykomlingen. Han fortalte om gruvene i Falun, der han, som han sa, hadde arbeidet siden sin tidlige ungdom. Han beskrev den store dagåpningen med de mørkebrune veggene som fantes der og han snakket om den enorme rikdom i malmgruven med de mest fascinerende stensorter. Hans tale ble stadig livligere og mer levende og hans blikk stadig mer glødende. Han vandret gjennom gruvegangene liksom gjennom gangene i en magisk hage. Stenen kom til liv, fossiler begynte å stige frem, den fantastiske pyrosmalith og almandinen gnistret i skinnet av gruvelampene - bergkrystallene lyste opp og blafret om hverandre.”
Almandin høres ut som det latinske almus som betyr fruktbart, forfriskende, godt, noe som bringer velsignelser og gir flaks. Vi kan sammenligne det med det middelalderske begrep for nestekjærlighet, d.v.s. å gi almisser. Mange firmaer som arbeider med mineraler og edelstener og butikker som selger smykker, oppkaller seg gjerne etter denne vakre stenen. Og ferietilbud og steder som arrangerer kultur kaller seg Almandin. Og sist men ikke minst heter et hus i Järna, Sverige, som inneholder noen hybler, en leilighet og en musikksal - ”Almandinen”.
Rut Nilsson
Dette uovertrufne huset ble tegnet av den danske arkitekten Erik Asmussen (1914-1998) - blant venner kalt Abbi - etter en idé av læreren og historikeren Rut Margareta Nilsson (20. desember 1894 - 4. juni 1981). Almandinen ble opprinnelig finansiert av henne og bygget i 1970 som en del av det nordiske Rudolf Steinerseminariet - som i dag heter Rudolf Steinerhögskolan. Rut- jeg kaller henne innimellom ved fornavn, både fordi jeg kjente henne personlig og fordi dette er vanlig omgangstone i Norden i motsetning til på kontinentet - bodde her i en leilighet i flere år sammen med sin søster. Etter søsterens død bodde Rut i Almandinen til omtrent på midten av 1980-tallet. I første etasje fantes det på den tiden en rekke studenthybler. I et av disse vakre rom med verandadør ut til Ruts hage bodde jeg høsten 1978, mens jeg gikk kunstnerisk linje på seminaret. Ovenpå er det en foredrags- og musikksal med hvelvet tak og trepanelene i rommet er i motsetning til i de fleste andre rom i antroposofiske hus i Järna ikke lasert med pastellfarger, men har fått beholde sin opprinnelige trefarge som imidlertid har mørknet med årene.
Det er bemerkelsesverdig at Rut Nilsson ikke er representert med en egen biografisk artikkel i den ellers omfattende biografiske dokumentasjon om antroposofien i det 20. Århundre, som ble utgitt av det tyske forskningsstedet Kulturimpuls, siden de fleste andre fremtredende personligheter i den antroposofiske bevegelsen i Norden omtales der. Fordi hun pregnant hadde medvirket i det antroposofiske arbeidet i Sverige siden 1920-tallet og senere i de såkalte nordiske antroposofiske sommermøtene og i begynnelsen av 1960-tallet bidro til opprettelsen av Rudolf Steinerseminaret, ville det ha vært obligatorisk å nevne henne i denne historiske dokumentasjon.
Rut Nilsson er kun nevnt kort i beskrivelsen av Helmut Giese (1908-53) som i august 1929 holdt foredrag om sosiale spørsmål på et antroposofisk stevne som hun arrangerte. Giese som senere ble prest i Kristensamfunnet, var en tid lærer på Viggbyholmsskolan utenfor Stockholm, hvor Arne Klingborg hadde ham som lærer. Rut hadde en portrettbyste av Helmut Giese som sto i Almandinens musikksal mens hun bodde der. Fordi jeg som beboer regelmessig gjorde rent i Almandinen, snakket jeg med Rut mange ganger også om private ting over en kaffekopp til lekre kaker som hennes søster hadde bakt. I en av disse samtaler ble det tydelig at Rut hadde hatt et nært personlig forhold til Giese.
Allerede sommeren 1973 lærte jeg å kjenne Rut Nilsson som en belest, sjarmant og humoristisk foredragsholder på en nordisk ungdomskonferanse i Järna. Etter dette sommerkurset ble jeg boende en tid i Järna for å tjene i hop penger til den toårige utdannelse som steinerskolelærer. Jeg ryddet i kunstbiblioteket hos Arne Klingborg, solgte bøker i Robygge-butikken, hentet melk på Nibble gård for seminarets kjøkken, klippet gress i parken, tømte søppeltønner for hele området og jobbet med Rut i hagen hennes for å sette opp et provisorisk vanningsanlegg for regnvann. Da jeg bodde i Almandinen fem år senere, hjalp jeg Rut med hennes korrespondanse - med å skrive ut håndskrevne brev på skrivemaskin. I min karmiske selvbiografi fra 1999 skrev jeg følgende om henne:
„Inspirert av Rut Nilsson begynte jeg å studere gralshistorien. De foredrag hun holdt i høy alder om Parsifals vei og hennes utforskning av rosenkreuzerbevegelsen i England i det syttende århundre ga meg følelsen av at hun tilhørte disse åndelige strømningene. Hun fortalte om sine personlige møter med Rudolf Steiner i Dornach og om brannen av det første Goetheanum, som hun hadde vært vitne til. Hun beskrev i profetiske bilder at det i fremtiden på alle bakketopper i verden ville bli skapt bygninger med doble kupler, der hvor antroposofiske felleskap kom til å eksistere som kulturelle øyer. I hennes studiegruppe - kalt Björkagruppen - møttes mennesker som følte seg tiltrukket av hennes folkelige, humoristiske og hjertevarme utstrålning.”
I denne grenen av Antroposofisk Selskap i Sverige, som på denne tiden arrangerte sine sammenkomster i Almandinens musikksal etterfulgt av kaffeservering - med minst sju sorter av søte kaker - i hennes private stue, holdt Ruth selv mange foredrag om gralsstrømningen og om forskjellige historiske temaer. I tidsskriftet Antropos publiserte hun på 1970-tallet noen artikler om sin forskning omkring de såkalte diggers i England på 1600-tallet. The diggers kaltes en engelsk sammenslutning som ble grunnlagt med navnet True Levellers av Gerrard Winstanley (* 1609 i Wigan, Lancashire - † 10. september 1676 i London) i 1649. Av sine motstandere ble de nedsettende kalt Diggers eller Buddlers som betyr gravere. Selv kalte de seg True Levellers som kan oversettes med De trofaste utjevnere. Dette navnet kom fra deres tro på en økonomisk likestilling som går tilbake til en bestemt passasje i Apostlenes gjerninger. De ville reformere det eksisterende samfunnet og utjevne eiendom, idet de forsøkte å utvikle en ny agrar livsstil som var forbundet med etableringen av små bygdekommuner. De var i sin tid en av de mange dissidentgruppene i England.
Gerrard Winstanley
Gerrard Winstanley var en sønn av tekstilhandleren Edward Winstanley og ble utlært som skredder i London. Siden 1635 var han selvstendig næringsdrivende. Han giftet seg i 1639 med Susan King, datter av kirurgen William King. Etter den engelske borgerkrigen gikk Winstanley i 1648 konkurs. Deretter arbeidet han som gjeter på sitt hjemsted Wigan i Lancashire. Her sluttet han seg for en kort tid sammen med baptistene. Idet han bygget på bibelstudium og inspirert av indre opplevelser - som han kalte ”Visjoner av det indre lys” - utviklet han sine religiøse prinsipper som senere kom til å bestyrke hans politiske overbevisninger. Det er verdt å nevne at han gikk inn for allmenn stemmerett for menn.
På grunn av en slik imaginasjon inntok han i 1649 sammen med noen venner et stykke ledig jord i Surrey, for at de sammen skulle dyrke det. Hans gruppe okkuperte bevisst ingen privat eiendom, men de beslagla kun utmark og allmenning og distribuerte så sine avlinger uten å ta betalt. Deres eksempel ble raskt etterlignet på omtrent 50 andre steder i England. Noen grunneiere forsøkte først å fordrive dem uten at det lyktes, fordi adelsmennene fryktet for sin egen fortjeneste. Så anmeldte de saken i London og den øverste dommer dømte ”graverne”, slik at deres avlinger og verktøy ble ødelagt. Etter at denne dramatiske autoritative innblanding ble det sosiale eksperimentet avbrutt etter bare tre måneder.
Winstanleys kortvarige forsøk med en kristen landkommune ble for ettertiden kun kjent gjennom hans egne publikasjoner. Han skrev om en agrarkommunisme, som han begrunnet teologisk med Bibelen - tilsynelatende uten å vite om tidligere reformatorer som hadde introdusert lignende ideer. I 1649 utgav han sin første store avhandling om sitt syn - kalt Den nye loven om rettferdighet. Her viser han til skapelsesberetningens ”gamle forbund” og til den ”nye pakt” som samstemmer med Apostlenes gjerninger. Han så på beskrivelsen av den tidlige kirke i Jerusalem som et mandat for politisk virksomhet og prøvde ved hjelp av eksempel å realisere det på sitt hjemsted. Med henvisninger til bibeltekster fordret han avskaffelsen av eiendomsretten og adelen. Etter en kortere arrest i 1660 sluttet Winstanley seg til Society of Friends (Vennenes selskap) som senere ble kjent som kvekerne. Også etter den brutale forvisning av True Levellers holdt Winstanley fast ved sine ideer og i 1652 publiserte han sin andre traktat: Den nye frihetens lov. I den argumenterte han igjen på bibelsk grunnlag for et samfunn uten eiendom og lønn. Denne gang rettet han sine skarpe ord direkte til adelen:
”Makten til å begrense og eie land ble brakt inn i skapelsen med sverd av deres forfedre. De drepte først sine medskapninger, menneskene, og så plyndret eller ranet de deres land. De etterlot det til dere, sine barn. Og derfor - selv om dere ikke dreper eller stjeler - beholder dere denne kriminelle sak i egne hender med kraft av sverdet. Og dermed rettferdiggjør dere fedrenes utilbørlige gjerninger; og denne fedrenes synd kommer til å henge over hodene deres og over hodene til barna deres inntil den tredje eller fjerde generasjon og enda lenger: så lenge - inntil deres blodige og griske makt kommer til å være utryddet i dette landet.”
Winstanley trodde på kristen universalisme, læren om at alle, selv syndige mennesker, til slutt ville bli frelst. Hans bok The Mysterie of God var trolig det første teologiske arbeid på engelske med argumenter for universalisme. I 1657 gav Winstanleys svigerfar ham og hans kone en eiendom i Ham Manor, nær Cobham i grevskapet Surrey nordøst for London. Dette markerte for Winstanley at hans renommé i den sosiale status var gjenopprettet. I 1659 ble han valgt som vokter for veiene (engelsk: waywarden) for sognet Cobham, i 1660 som tilsynsfører (overseer) for de fattige og i 1667-1668 som kirkeverge. I oktober 1671 ble han ytterligere valgt som politisjef (Chief Constable) i kommunen Elmbridge.
Da Susan døde omkring 1664 fikk Winstanley betalt £ 50 av kongen for eiendommen i Cobham. Gerrard Winstanley returnerte til London, hvor han en tid trolig fortsatte som kjøpmann for klær, men han beholdt sine forbindelser til Surrey. Omkring 1665 giftet han seg med sin andre kone, Elizabeth Stanley, og startet visstnok opp en ny forretning som kornhandler. Om Winstanleys siste år er det lite kjent. Gerrard Winstanley døde 10. september 1676 i London - han skulle ha vært forarget etter rettslige tvister om en liten arv som skulle ha tilkommet ham ifølge en overenskomst.
Wolfram von Eschenbach
To år etter Rut Nilssons død dukket det på svensk opp en ny oversettelse av Wolfram von Eschenbachs episke diktverk Parzival med vakre akvareller og kapittelinitialer av den danske kunstneren Susanne Rasmussen som i disse årene jobbet i Skilleby Ateljé i Järna - hvor jeg selv var virksom som billedkunstner. Denne uforlignelige versjon var gjenfortalt av en venn av Rut, helsepedagogen Marit Laurin, som gjennom årene hadde formidlet gralhistorien til mange ungdommer og ansatte ved en sosialterapeutisk institusjon i Järna. Også kunstneren Arne Klingborg ledsaget dette prosjektet med stor omsorg og sitt uforlignelige kunstneriske blikk.
Det vi vet om Wolframs liv kan utelukkende sluttes ut fra hans egne diktverk og fra enkelte uttalelser av andre forfattere i det 13. århundre. Hans navn lar skinne igjennom at han eller hans familie kom fra et sted som heter Eschenbach. Geografiske hentydninger i hans verk antyder at det kunne dreie seg om Obereschenbach - i dag heter denne byen Wolfram-Eschenbach - i nærheten av byen Ansbach i det tyske forbundslandet Bayern. Det er kjent at Wolfram von Eschenbach i sitt liv gjorde tjeneste ved mange hoff. For eksempel er det bevitnet at han var gjest hos hertug Welf VI (1115-91) på hans slott Gunzenlee i nærheten av Augsburg. Welf VI som ble kalt Den milde, var markgreve av Toscana og en motstander til den tyske kongen Konrad III (1138-1152). Slottet Gunzenlee var i middelalderen velkjent, men ble senere sammen med forsamlingsstedet - som i sin tid hadde samlet mange trubadurer og diktere - og andre territorielle besittelser feid bort av en stor flom i elven Lech. I min karmiske selvbiografi satte jeg sosialpedagogen Hans Glaser (1903-1990) i karmisk sammenheng med denne hertug. Glaser var kollega med Marit Laurin på samme institusjon og samarbeidet med Rut Nilsson i det antroposofiske arbeid i Sverige.
Wolfram var trolig forbigående i tjeneste hos grevene av Wertheim og adelsmennene av Dürn. De sistnevnte eide borgen Wildenberg i Odenwald - et åslandskap i det sentrale Tyskland -, der Wolfram skal ha skrevet en del av sin Parzival. Mens han fortsatt jobbet på dette episke verk, trådte han trolig i tjeneste hos greve Hermann I av Thüringen (1190-1217) som i sin tid var den viktigste formidler av den tyske litteraturen i høymiddelalderen. Det er omstridt hvilken utdannelse Wolfram hadde. Fordi han etter alt å dømme avviste lærd bokkunnskap, tolkes det dit hen at han skulle ha vært analfabet. Mye rimeligere er det at hans tvetydige utsagn i stedet presenterer tidens nye forfatterrolle av amatørdiktere som en kontrast til klostrenes tradisjonelle geistlige skrivere og keiserens, kongenes og fyrstenes offisielle sekretærer og skalder.
Karmiske indikasjoner
”Ordinære rekker av jordliv viser oss vanligvis ikke på historiske personligheter og viser ikke engang personligheter slik at vi med et overfladisk blikk ville se en sammenhengende kjede. Men det fins faktisk liv på jorden, som følger etter hverandre på en slik måte at man ved å sammenfatte dem, kan utarbeide historien.”
Denne uttalelse av Rudolf Steiner i et hans karmaforedrag (Esoterische Betrachtungen karmischer Zusammenhänge, Band IV, Das geistige Leben der Gegenwart in Zusammenhang mit der anthroposophischen Bewegung, GA 238, side 121 i den tyske utgaven) viser på en sentral oppgave og mulighet i karmaforskningen. Det er lite meningsfullt å oppstille karmiske rekker uten å karakterisere de navngitte personene. Hvis det handler om svært kjente mennesker fra den vanlige historien, som etter mitt skjønn dukker opp igjen i mindre kjente eller i helt og holdent ikke fremtredende inkarnasjoner, er det ikke lett å gi holdepunkter for at en karmisk identifikasjon kan være plausibel. Uansett er det bra å fremstille det som er kjent av biografisk material om personer som vi ønsker å sette i en karmisk sammenheng med hverandre, for så å la motivene tale for seg selv.
Litteraturhistorikere anfører at Wolframs fortellerstil er levende, rik på ironi og poeng, men at hans syntaks er kompakt og uhåndterlig. Om dette også gjelder for Gerrard Winstanley, kan jeg ikke bedømme, fordi jeg har lest for lite av ham. På Rut Nilsson passer noe av dette god inn. Hun var veldig humoristisk og hennes smil og distingverte latter - hvor hun liksom ristet litt med hele sitt sirlige legeme - kunne bringe et helt publikum til å skratte. Typisk for Wolframs orddannelser er den såkalte krysning av komplekse ord, hvor komponentene kommer fra minst to ulike språk - oftest med tysk eller fransk opprinnelse. Jeg betraktet Rut ofte på slutten av hennes liv i spisesalen i Robygge i Järna, når hun sto og ventet ved et bord på at middagen skulle bli ferdig. Hun sto som regel alene ved bordet flere minutter før matklokken lød med et Mona Lisa-smil rundt munnen. Hun sto der liksom ofte bare smilende og fullstendig taus! Alle andre sto og ventet utenfor i gangen eller lenger nede i matsalen. Hun utstrålte en verdighet og en selvstendighet som også synes å ha vært typisk for Gerrard Winstanley.
Vi kan finne sammenhenger i karmaforskningen - motsvarende dem som Steiner har utarbeidet i sine atskillige karmaforedrag i 1924 - hvis vi mediterer over slike holdepunkter, særegenheter og små ting i livet som vanligvis ikke er påfallende, men likevel er betegnende for vedkommende. I en artikkel i boken Wie wir wurden, wer wir sind - utgitt av Nothart Rohlfs som i sin tid også studerte og arbeidet i Järna - har jeg utarbeidet en slik begivenhet i forhold til den tidligere lederen av pedagogisk linje i Järna og fra 1975 styremedlem i Allment Antroposofisk Selskap i Dornach, Jørgen Smit (1916-1991), selv om hans navn ikke blir nevnt i boken. Utgiveren våget ikke det i 1999.
For alle disse tre personene kan vi oppdage slike typiske kjennetegn og enhver kan meditere over dem, selv om man ikke er direkte karmisk forbundet med disse mennesker. I denne betraktning ønsket jeg å forfølge noen spor i denne retning - så langt de berører Wolfram von Eschenbach, Gerrard Winstanley og Rut Nilsson. Etter atskillige års overlegning erkjenner jeg at det dreier seg om faktisk reinkarnasjon mellom disse tre menneskene. Da det imidlertid i forhold til individuell erkjennelse i alminnelighet og især med karmisk erkjennelse ikke er mulig å gå i borgen for den fulle sannhet, må enhver etterprøve denne mulighet på individuell basis. Jeg har her portrettert dem ved siden av eller over hverandre i en slags triptyk sammen med noen av deres pregnante karaktertrekk som forhåpentligvis lar en gyldig karmisk overensstemmelse ane igjennom. Da det biografiske material jeg besitter om Rut Nilssons er relativt sparsommelig, håper jeg å kunne samle mer om henne i fremtiden. Avhengig av om slikt material kommer meg i hende, kan det bli fruktbart å utvide det perspektiv som her kun er risset opp. Jeg er overbevist om at det er meningsfullt å arbeide på denne måten med karmiske prosjekter, uten derved å dumpe inn i spekulasjon. Hvis vi ikke holder ideene fast som et dogme, men fortsetter å etterstrebe sannheten, burde vi ikke falle ut for ubeføyede feiltagelser. Ellers advarte jo Steiner sterkt mot falske oppsett av reinkarnasjon:
”Ikke bare de enkelte jeg reinkarnerer, men også de enkelte ledd av det menneskelige vesen går gjennom reinkarnasjon. Det er viktig at vi refererer til slike ting, fordi det har vist seg at feilaktige oppfatninger utøver katastrofale virkninger ikke bare på dem som er nybegynnere [i forhold til antroposofien - JS], men også de mer avanserte blir påvirket katastrofalt, hvis de tror at denne eller en annen individualitet legemliggjør seg er i denne eller en annen personlighet. For slike [falske oppfatninger - JS] vil det bli satt en stopper, når det blir kjent at kun enkelte ledd kan ha reinkarnert.” (Rudolf Steiner: Das Prinzip der spirituellen Ökonomie im Zusammenhang mit Wiederverkörperungsfragen, GA109, side 285f.)
Almandinen motsvarer i kryssord både en avart av granat, en halvedelsten, et mineral og en smykkesten. I karmagåten hos de tre forestilte personlighetene kan almandinen bli en kode for oss, for å sette deres karma i forbindelse med hverandre. En almandin av jern-aluminium-silikat har en lilla fargetone. Derfor likte Rut den så mye og følgelig ble brunfiolett jernoksid - kalt caput mortuum (latin: hodeskalle) - valgt som utvendig fargesetting på Almandinen. Hvis aluminium kan tilskrives Wolfram von Eschenbach og jern Gerrard Winstanley, kunne rimeligvis silikat representere Rut Nilsson, siden hun levde og virket som en bergkrystall. I New Age-kretser gjelder ren bergkrystall som en healingsten som beskytter oss mot skadelige stråler. Motsvarende synes det for meg som om Rut Nilssons individualitet virker helbredende for oss og hele jorden gjennom sin likefremme henvisning til gralen. Slik forstått kunne denne individualitet i sin karmiske treklang fra middelalderen via 1600-tallet til det 20. århundre være et menneskelig holdepunkt ved tilværelsens avgrunn for alle gralssøkere og karmaforskere.
Dette essay ble første gang offentligjort på tysk på mitt nettsted 3. September 2008. I anledning av at det snart er 30 år siden Rut Nilsson døde, har jeg oversatt og bearbeidet essayet til norsk.
Avgi en kommentar på min blogg
Til toppen
mine blogger
Jostein Sæther |
Almandinen - erindringer og karmiske indikasjoner
Rut Nilsson - Gerrard Winstanley - Wolfram von Eschenbach
”Vi skulle verken kjøpe eller selge. Penger får ikke lenger (etter at vårt arbeid med Earths Community har avansert) være den store gud som innhegner enkelte og utstøter andre, for pengene er en del av jorden. Siden vårt arbeid med Earthly Community gikk frem, må vi gjøre bruk av gull og sølv liksom vi gjør med andre metaller, men ikke for å kjøpe eller selge.”
Gerrard Winstanley - 1. Juni 1649 i: A Declaration from the Poor Oppressed People of England
Almandinen - erindringer og karmiske indikasjoner
Rut Nilsson - Gerrard Winstanley - Wolfram von Eschenbach
”Vi skulle verken kjøpe eller selge. Penger får ikke lenger (etter at vårt arbeid med Earths Community har avansert) være den store gud som innhegner enkelte og utstøter andre, for pengene er en del av jorden. Siden vårt arbeid med Earthly Community gikk frem, må vi gjøre bruk av gull og sølv liksom vi gjør med andre metaller, men ikke for å kjøpe eller selge.”
Gerrard Winstanley - 1. Juni 1649 i: A Declaration from the Poor Oppressed People of England
Granat-almandin i matrise - som i petrografien, læren om bergartene, betyr grunnmassen av vulkanske og avsetningsbergarter eller porfyrisk tekstur. Funnsted: Brasil
Detalj av et fotografi fra ca 1930 i skolen i Frövifors, Sverige. Etter sigende skal det gjengi Rut Nilsson som på den tiden angivelig var lærer der.
Almandinen om vinteren. Musikksal og bolighus i Järna (SE). Arkitekt: Erik Asmussen - etter en idé av Rut Nilsson. Foto: © Arthur Ross
Ernst Theodor Amadeus Hoffmann
Kilde:: wdr3.de
Kilde:: wdr3.de
Antall besøkere siden 2008
Den manessiske håndskrift (Codex Manesse), skrevet og illustrert mellom 1305 og 1340 i Zürich, inneholder dette portrett av Wolfram von Eschenbach. Kilde: no.wikipedia.org
Ren kvarts eller bergkrystall.
Mitt passbilde fra 1974 - i den tid jeg ble kjent med Rut Nilsson. Legg merke til den fiolette jakken som min mor hadde sydd på min anvisning året før.
