Opphold i Fez i Marokko
Etter det korte oppholdet i Egypt på kanskje noen måneder eller et halvt år reiser Christian Rosenkreuz sjøveien gjennom hele Middelhavet til Marokko, men det var nok forbundet med store farer å ferdes til havs i Middelhavet på denne tiden - og det ikke bare på grunn av naturens lynne. Det var på denne tiden nemlig blitt praksis at skip kunne bli kapret av så vel båter tilhørende Republikken Venezia, Malteserordenen eller kristne fyrster som stammet fra forskjellige land, men også muslimske herskere i Nord-Afrika drev med arrangerte overfall til sjøs. I tillegg til ran spilte innfanging av slaver og utpressing av skatt og løsepenger en stor rolle i dette sjørøveri i Middelhavet. Spesielt fra og med 1500-tallet ble så de muslimske korsarene en trussel mot den maritime handel ved Middelhavets kyster og i deler av Atlanterhavet inntil midten av 1800-tallet.
Almohad-dynastiet (1147-1269) - som var et berbersk, muslimsk dynasti av kalifer (islams høyeste politiske og religiøse tittel) - hadde gjort Marokko til hjertet av sitt imperium som strakte seg fra Sicilia i øst, innbefattet Atlas-fjellene og deler av Sør-Spania i vest. Et berberdynasti, Marinidene, med opprinnelse i Marokko fikk herredømme der etter almohadene i 1244. Deres makt varte rundt 150 år. De gjorde Fez til hovedstad og et senter for kunst og vitenskap og hersket over store deler av det vestlige Nord-Afrika fra 1300- til 1400-talet. Marinidene støttet også emiratet Granada på den iberiske halvøya i disse århundrene. De okkuperte Algerie i 1337 og Tunis i 1347.
Fra og med 1358 kom marinidenes herskere å komme under kontroll av wattasidene som utøvde den reelle makten i riket, men heller ikke wattasidene klarte å konsolidere riket, slik at Portugal kunne okkupere byen Ceuta i 1415 og frem til 1513 besette alle havner ved atlanterhavskysten. I 1465 kom de berbiske wattasidene til makten, som imidlertid mer og mer kom under press av europeiske makter. Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll over Marokko som fortsatt kom til å stå ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon og mens deres kongedømme var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten som ble signert av John Adams og Thomas Jefferson i 1783, står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat og den har blitt videreført uavbrutt siden den gangen.
I 1396 (eller 1398) overtok marinidenes hersker Abu Amir Abdallah tronen og da han døde etter kun et års regjeringstid, overtok hans bror, Abu Said Uthman III, makten. Han regjerte frem til sin død i 1420. Kong Henrik III av Kastilien dukket i 1399 eller 1400 opp i Marokko, idet han nøt godt av anarkitilstandene i marinidenes rike, for å angripe piratenes høyborg Tétouan øst for Tanger, hvor han lot massakrere halvparten av befolkningen og redusere resten til slaveri. En gang under Henrik III’s styre beseiret den kastiljanske marinestyrke også Englands flåte. På hans oppdrag begynte man også å kolonisere Kanariøyene i 1402. Det er altså i denne urolige periode i Marokkos historie at Christian Rosenkreuz besøker hovedstaden Fez og blir værende der i hele to år - altså frem til 1399 eller 1402.
De arabiske vismenn i Damkar hadde erklært at han i Fez ville få videre informasjoner om sin utdannelse. Byen Fez er på denne tiden et kultursentrum inspirert både av afrikansk og arabisk kultur. Her møttes forskjellige folkeslag som berbere og arabere, for å informere hverandre om den gamle visdommen hadde begynt ”å fordampe eller om det var dukket opp noen nye fruktbare impulser” - som det heter i Fama. De ”elementariske innbyggere” i Fez, som Christian Rosenkreuz kaller dem, lærer ham en rekke av sine ferdigheter og særlig mange hemmeligheter om naturen, som blir veldig verdifulle for ham og som til slutt leder ham til å bli en sann adept - som det heter videre i Fama. Han innser at de vise menn og magikerne i Fez ikke er så gode som de i Damkar, men likevel lærer han mye av dem og han blir nå i stand til ”å skille falskt fra sant”. Han bemerker at ”deres magi ikke er helt ren og Kabbala har forandret deres religion”. Christian Rosenkreuz kalles heretter for ”fader”.
Islamsk filosofi og poesi
I sin tid i Damkar og Fez og er det trolig at Christian Rosenkreutz nøye studerte islamsk tenkning og filosofi. I den islamske tradisjon står en filosof høyt på listen, som het Ibn Baddja († 1138 i Fez) som er bedre kjent under sitt latinske navn Avempace. Han levde på 1100-tallet, arbeidet som vesir i Sevilla og Granada i Spania og senere som lege i Marokko. Han tok sitt filosofiske utgangspunkt i nyplatonismen. Ifølge Avempace er hensikten med menneskets liv oppnåelsen av sann lykke, hvor det handler om å skue universaliene (allmennbegrepene). Her står fornuft og filosofi for de nødvendige betingelser, mens de etablerte religionene spiller en mindre rolle. Det er allmennbegrepene som har primær ontologisk realitet, mens de såkalte delaspektene bare er til som konkretiseringer av disse. Ontologi betegner innenfor filosofien studiet av det værende, d.v.s. studiet av det som eksisterer og hvordan det eksisterer. Dette synet kalles begrepsrealisme. Som filosof hadde Avempace ved siden av kommentarer til Aristoteles’ skrifter skrevet flere verk - bl.a. en bok om ”å forvalte ensomheten”, som handler om stadiene i sjelens oppstigning fra sin atferd ledet av drifter og begjær til det opphøyde intellekt. Hans forfatterskap er til store deler gått tapt.
Den spansk-marokkanske filosofen, legen og mystikeren Ibn Rushd (også Averroës; 1126-98) utviklet derimot en aristoteliskinspirert filosofi som blir kalt averroismen. Han var av den oppfatning at det ikke er noen reell konflikt mellom religion og filosofi, men at de begge innebærer forskjellige, men likevel tilrådelige veier til Gud. Mens filosofen som en venn av tenkning står fritt til å velge fornuftens vei, er de brede lag av folket ikke i stand til dette og de må derfor velge troens vei. Sammen med den persiske legen, astronomen, filosofen og poeten Ibn Sina (latin: Avicenna; 980-1037) er Ibn Rushd den vi har å takke for at mange av antikkens skrifter og dermed det greske tankegods ble brakt til Europa. Han skrev en medisinsk encyklopedi og utlegninger av nesten alle verkene til Aristoteles. I den kristne skolastikken ble han omtalt som ”kommentatoren” på samme måte som Aristoteles kun ble kalt ”filosofen”.
Ibn Sabin (1217-69) var en filosof innefor sufismen. Han ble født i Spania, bodde i Ceuta - en spansk by på den nordafrikanske kysten ved Gibraltarsundet -, men han døde i Mekka. Ibn Sabin angrep averroismen og hevdet at den aristoteliske filosofien var ubrukelig for forståelsen av universet, fordi det ikke lykkes den å reflektere verdens grunnleggende enhet med seg selv og Gud. Han er i vår tid blitt gjenkjent som den filosofen som svarte på spørsmål som var sendt til ham av keiser Fredrik II av Hohenstaufen - også konge av Sicilia. Ibn Sabin er videre kjent for sin omfattende kunnskap om jødedommen, kristendommen, hinduismen og zoroastrismen og de såkalte ”skjulte fag”. Hans skole sies å være en kombinasjon av filosofiske og gnostiske tanker. Sufismen (på arabisk og persisk kalt Irfan) er en mysterietradisjon innenfor islam, som omfatter egne varianter av så vel trosspørsmål som praksis. De største sufiordenene er tilknyttet sunniislam men det finnes også en del små sjiamuslimske sufiordener verden over. Sufismen har antagelig oppstått i Midtøsten på 800-tallet og tilhengere finnes i dag globalt. Sufismen har skapt en stor mengde poesi på arabisk, persisk, kurdisk, tyrkisk, punjabi og urdu.
Med største sannsynlighet har Christian Rosenkreuz lest de ovennevnte filosofene - Ibn Baddja, Ibn Rushd og Ibn Sabin - og det kan tenkes at han kjente til diktverk av de sufiske dikterne Abu Hamid Ghazali (kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verden; 1058-1111), Farid ud din Attar (1136-1220), Abd al-Qadir al-Jilani (1078-1166) og Rumi (1207-73). Algazel skal visstnok med sin fremhevelse av den personlige erfaring av Guds kjærlighet og gudsfrykt ha hatt en viss indirekte innflytelse på europeiske tenkere som Thomas Aquinas. Fuglenes forsamling heter et episk dikt skrevet på persisk i 1177 av Farid ad-din Attar. Diktet er et sentralt verk i persisk litteratur og innenfor sufisk oppfatning. Verket skildrer en reise som gjøres av en gruppe fugler, ledet av en hærfugl. Fuglene søker å møte fuglekongen som heter Simurgh. Både et fjell, et tre og en kilde utgjør referanser til Koranen. Reisen fører fugleflokken som etter hvert skrumper inn, gjennom syv daler, som svarer til syv etapper eller stadier på erkjennelsens vei: Lengselens dal, Kjærlighetens dal, Den dype innsiktens dal, Behovløshetens dal, Enhetens dal, Undringens dal og til sist Fattigdommens eller Utslettelsens dal.
Abd al-Qadir al-Jilani kombinerte tradisjonell ortodoks sunniislam med asketisk-mystisk fromhet og så islams kall om jihad som en åndelig kamp for den troende mot de verdslige lyster. Tradisjonelt betegner jihad selvransakelse og den enkeltes strid med tendensene i den egne sjelen mot ulike fristelser. Rumi var en persisk dikter, jurist, mystiker og teolog som levde det meste av sitt liv i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Han stiftet en sufisk ordenen, kjent som De dansende dervisjer. Han skrev også flere bøker, hvorav den mest kjente er Mathnawi - en samling av lignelser i diktform, so ofte blir omtalt som ”Koranen på persisk tungemål”. Rumis lære baserer seg på at kjærlighet er alltings kilde. Kosmos er en ”harmonisk helhet”, hvor hver enkelt bestanddel står i et kjærlighetsforhold til hverandre. Det gjengjeldes helt og holdent av Gud/Allah og kun ved hans kjærlighet kan liv eksistere. Hans diktning er blitt oversatt til en rekke av verdensspråkene og han er blitt lest og beundret av intellektuelle, forfattere og tenkere gjennom århundrene. Maleren Rembrandt, filosofen Hegel og dikterne Emerson og Goethe var inspirert av Rumi.
Reisen gjennom Spania
Fra Fez kommer Christian Rosenkreuz så til Spania, for så etter mange slitsomme turer omsider å vende tilbake til Tyskland. Sannsynligvis reiser han på veien nordover gjennom Emiratet Granada, også kjent som sultanatet og kongedømmet Granada, som var en arabisk-islamsk og senere kristen stat i Sør-Spania med hovedstad i Granada. Den siste herskeren av Emiratet var Muhammed XII som tapte tronen i 1492. Omkring 1400, da Christian Rosenkreutz reiser der, er Muhammad VII (1370-1408) Emir av Granada (fra 1392 til sin død). Siden Kastilien hadde vært betydelig svekket av borgerkrig, kunne hans farfar, Muhammad V (1338-91), konsolidere emiratets makt og i hans regjeringstid steg Granada opp til å bli et sentrum for islamsk kultur i Vesten. Fra denne kulturelle blomstringen redegjør bl.a. Ibn Khaldun. For eksempel ble sykehuset i Granada og den berømte Løveplassen i Alhambra (Det røde slottet) bygget under Muhammad V.
Fra Afrika bringer Christian Rosenkreuz med seg mange verdifulle ting - innbefattet viten om eiendommelige planter og dyr som ikke fantes i Europa. Han håper å finne forskere i Spania som er villig til å utnytte hans nye innsikter. I løpet av sin reise til Orienten hadde han - som det heter hos Rudolf Steiner - ved individuell ferdighet erobret all den visdom som de tolv vise menn som hadde pleiet ham i hans forrige inkarnasjon, til sammen hadde eid, og han kunne nå begynne å spre denne omfattende lære, men i utgangspunktet finner han ingen forståelse. Christian Rosenkreuz blir skuffet, fordi de lærde og ”magikerne” i Spania ignorerer ham og hans viten. De har nok å gjøre med seg selv og ønsker ikke at en fremmed kommer for å reformere alt. Hvilke læreanstalter kan Christian Rosenkreuz ha oppsøkt på sin vei nordover gjennom de spanske landene?
Det nåværende universitet i Valencia - en havneby ved Middelhavet - går tilbake på en høyskole som den spanske kongen Jakob I. hadde grunnlagt i 1245. Denne både kirkelige og verdslige studieinnretning eksisterte frem til 1416, men ble mot slutten av det samme århundre omdannet og utvidet til et universitet. Universitetet i Zaragoza (også Saragossa) ble etter strider om dets godkjenning endelig grunnlagt i 1542. Forut for det fantes det i byen helt fra 1100-tallet en høyere kirkelig skole og en klosterskole som underviste i litteratur, filosofi og teologi med bachelor- og magistergrad. Det nåværende universitet i Madrid går tilbake til et universitet som ble grunnlagt i byen Alcalá de Henares i 1499. I denne byen ble et av de første bispedømmene i Spania grunnlagt og dens historiske sentrum er en del av UNESCOs verdensarv. Siden 1293 eksisterte det her en læreanstalt som ble drevet av fransiskanerne med et såkalt studium generale.
Det er sannsynlig at Christian Rosenkreutz kan ha besøkt Valencia, Alcalá de Henares og Zaragoza. Hvilke lærde kan han ha møtt der? På dette sted i Fama henvises det til den berømte legen, alkymisten og astrologen Theofrastos - bedre kjent som Paracelsus (1493-1541) - som visstnok ikke var medlem av rosenkreuzernes broderskap, men som hadde lest boken M og hadde blitt en klok medisinsk lærd i Europa. Heller ikke han hadde det lett forteller Fama, fordi andre forskere motsatte seg eller bekjempet hans arbeid. Paracelsus oppnådde sin bachelorgrad i medisin i Wien i 1510. Etter et kort opphold sannsynligvis i den italienske byen Ferrara oppnådde han doktorgraden i 1516, hvorpå han påbegynte sitt etterfølgende arbeid som vidunderlege i store deler av Europa. Denne henvisning til Paracelsus, som altså indirekte fører Ferrara på tale, lar spørsmålet oppstå om Christian Rosenkreutz kan ha oppholdt seg der?
Hvilke spanske filosofer og lærde kan Christian Rosenkreutz omkring 1400 ha møtt eller kjent til? Han kan ha hørt om og eventuelt lest Ramon Llull (1232-1315) (latin: Raimundus Lullus; spansk Raimundo Lulio) som var en katalansk forfatter og filosof som i mange år hadde levd i et kloster på Mallorca. Han dro på flere pilegrims- og studiereiser, og siden han hadde lært arabisk også til muslimske land. Llull skrev romanen Blanquerna, det tidligste store verk av katalansk litteratur og er en kjent tolker av romersk lov. Nylig oppdagede manuskripter av ham viser at han med flere hundre år var forut for senere valgteorier. Han regnes ofte som en pioner i teoretisk informatikk, spesielt på grunn av sin innflytelse på filosofen Gottfried Leibniz (1646-1716).
Llull konstruerte også en slags ”logisk maskin” som besto av syv roterende plater rundt et senter. På hver av platene var det skrevet ord - f. eks. begreper som menneske, kunnskap, sannhet, berømmelse, velstand og mengde; og logiske operasjoner - f. eks. forskjell, overensstemmelse, motsetning og likhet. Ved å dreie disse konsentriske plater oppsto det forskjellige sammenstillinger av begrepene, som motsvarte de endelige former for det såkalte syllogistiske prinsipp. Llulls maskin blir av enkelte regnet for den første datamaskin i verden. Syllogisme er en type logiske slutninger som først ble studert av Aristoteles og består av to premisser - en oversetning og en undersetning - og en konklusjon. I en gyldig syllogisme er konklusjonen en logisk følge av premissene som i det følgende eksempel. Premiss 1: Mennesker er dødelige (oversetning). Premiss 2: Sokrates er et menneske (undersetning). Konklusjon: Sokrates er dødelig.
Det er meget trolig at Christian Rosenkreuz på sin reise møter spanske jøder (Sephardim eller sefardiske) både på Kreta og i Marokko og at han studerer jødisk kabbala og filosofi. Jødene ble systematisk utvist fra Spania i og med det såkalte Alhambra-ediktet av 1492, men allerede i 1391 skjedde det en massaker i Sevilla, hvor 4000 jøder ble drept. Mange jøder reddet kun livet ved å tvangsdøpe seg eller å forlate landet. Mellom 800 og 1400 var Spania et viktig åndelig sentrum for jødedommen. Under maurernes arabisk-islamske styre - særlig i Granada i sør - blomstret mange jødiske samfunn som påvirket politikk, økonomi og kultur i denne perioden. Betydningsfulle jødiske sentra fantes i Toledo, Zaragoza og Sevilla. Det osmanske riket tok uten vilkår imot jøder som ble utvist fra Spania og omkring hundre år senere fra Portugal. Den osmanske sultanen og dikteren Bayezid II (1447-1512), kalt den hellige, skal ha uttalt følgende: ”Hvor tåpelig er de spanske kongene at de utviser sine beste borgere og overlater dem til sine ergerligste fiender.”
Avicebron (egentlig Solomon ben Jehuda ibn Gabirol; 1020-57) var en jødisk filosofisk forfatter som vokste opp i Zaragoza. Et viktig trekk ved hans filosofi er kombinasjonen av nyplatonismens lære om utstrømningen (emanasjon) av guddommelige vesener med en konsekvent anvendelse av de aristoteliske begreper form (gresk: morph?) og materie (gresk: hýle) på hele skaperverket. Den jødiske legen, rabbineren og filosofen Moses Maimonides (Moshe ben Maimon; 1135-1204) var uten motstykke den mest innflytelsesrike jødiske tenkeren i middelalderen. Radikale jødiske tenkere i de neste århundrene var enten for eller imot Maimonides. Mer moderate tenkere aksepterte i hovedtrekk hans aristoteliske syn, men avviste de elementene som de mente gikk mot den jødiske religiøse tradisjonen. Denne typen stilblanding hadde sitt høydepunkt på 13-1400-tallet.
Chasdaj Crescas (1340- ca. 1410) var en spansk-jødisk lærd og religionsfilosof i Zaragoza. Han var rabbiner og leder for jødene i Aragon og medlem av det kongelige hoff og dermed innehaver av en høy offentlig status. Han hadde skrevet bl.a. en kritikk av den grunnleggende kristne lære. Her behandles treenigheten, Guds Sønn, inkarnasjonen, arvesynden, opphevelsen av Tora, avstamning, jomfrufødsel, dåp og Jesus som Messias. Crescas kritiserte også aristotelismens innflytelse på jødisk mystisisme. Christian Rosenkreuz hører rimeligvis også snakk om det viktige arbeidet til Levi bein Gershon (1288- ca. 1344) - bedre kjent som Gersonides - som var talmudist, matematiker og filosof. Han har forfattet flere verker innen vitenskap og astronomi. Han laget også mange kommentarer til verk av Aristoteles og den muslimske teologen Averroës. Gersonides var den første som beskrev jakobsstaven som hadde blitt utviklet som et enkelt astronomisk måleredskap med en tverrstav på 1300-tallet.
Christian Rosenkreuz blir veldig sliten av sine motganger, men han er likevel ved godt mot da han returnerer hjem til Tyskland. Han slår seg først til ro på et hemmelig sted, bygger et lite hus, mediterer, fordyper sine studier og skriver ned alt han kan huske av hva han hadde lært på reisen i Orienten. Han videreutvikler og bygger seg noen nyttige instrumenter og bruker en masse tid med matematiske studier og utregninger.
Hundreårskrigen
Frankrike på denne tiden er preget av de langvarige strider som hadde pågått siden 1337 og som fortsetter helt frem til 1453. Det dreier seg om en mer eller mindre sammenhengende konflikt som historikerne kaller hundreårskrigen som utkjempet seg mellom England og Frankrike og senere også hertugdømmet Burgund. Den ble stort sett kjempet på fransk jord og har senere ofte blitt betraktet mer som en fransk borgerkrig enn en internasjonal krig. Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving, noe som ga den engelske kongen, Edvard III - som hadde arverett på den franske tronen - en grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne i Sør-Frankrike. Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d’Arc (1412-1431), som ledet av indre ”stemmer” hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i 1429 og befri byen fra den engelske beleiringen.
Krigen kan løst deles opp i fire faser: En fase med engelsk suksess under Edvard III fra 1337 til 1360; fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde fremgang og nær fordrev engelskmennene; fra 1400 til 1429, markert med de store engelske seirene under Henrik V og siste fase fra 1429 til 1453 hvor Frankrike var alliert med Burgund fra 1435. Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl VI av Frankrike akseptere Henrik V’s sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl V døde med kort mellomrom i 1422. Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais tilbake som engelsk besittelse, men fem år senere mistet engelskmennene også denne siste utpost på fastlandet, som de hadde kunnet holde på grunn av gammel hevd om Calais som sitt ladested for handel med kontinentet.
Christian Rosenkreuz’ lange liv frem til han var omtrent 75 år pågikk i den tid som omfatter hundreårskrigen. Som det heter i Fama skal han ha dødt i England. Hvilke kontakter kan han ha hatt der, som bevirket at han i så høy alder dro over kanalen for å utbre sin impuls? Hvilke kontakter kan han ha hatt med engelskmenn, mens England ennå hadde en sterk posisjon i Gascogne? Jeg ser for meg at grunnleggelsen av rosenkreuzernes hemmelige orden kan ha skjedd mellom 1406 og 1409. I de fem årene før dette fluktuerende tidspunkt oppholdt han seg i ensomhet på et hemmelig sted. Hvor befant seg dette stedet? Var det i Tyskland? Var det i Frankrike? Var det i Gascogne, Burgund eller Sveits? Selv i en slik avsides tilværelse må han ha opprettholdt kontakt med utvalgte personer som kan ha skaffet ham det som han trengte av matvarer, materialer og bøker.
Foruten de utallige allianser som de to stridende partene England og Frankrike hadde, involverte hundreårskrigen også en rekke andre land. Kastilien (også kalt Castilla) var av sterk engelsk interesse, dels på grunn av sin flåte, slik at krigen stadig slo over på den iberiske halvøy. Flandern og de andre ”lavlandene” rundt Rhinens munning ble ofte involvert i krigen på grunn av handelsforhold eller gjennom allianser. Frankrike forfulgte interesser i Italia og erobret Avignon, som hadde blandet seg inn i det pavelige skisma og Det hellige romerske riket av tysk nasjon støttet gjentatte ganger England for å svekke Frankrikes finansielle ambisjoner.
Den iberiske halvøy var i tiden omkring 1400 oppdelt i flere kongeriker. I syd, vest og nordvest lå Kastilien, i nord på begge sider av Pyreneene lå Navarra og i nordøst Aragon. Samtidig med at Christian Rosenkreutz reiste gjennom de spanske landskapene var Henrik III (1379-1406) konge av Kastilien og Karl III (1361-1425), kalt den edle, var konge av Navarra. Martin I (1356-1410), kalt den menneskelige, var konge av Aragon fra 1396-1410 og fra 1409 også over Sardinia og fra 1409 til sin død var han i tillegg konge av Sicilia. I 1399 grunnla Martin Karteuserklostret i Valldemossa på Mallorca, som i dag er en berømt severdighet på øya.
Grunnleggelsen av rosenkreuzernes hemmelige orden
Da fem år hadde gått kommer Christian Rosenkreuz til å tenke på reformasjonstanken igjen og han begjærer hos ledelsen for sitt kloster at han sammen tre av sine tidligere brødre må få tillatelse til å grunnlegge et nytt sted. Dette innvilges og så innvier han dem i sine erkjennelser og sin impuls. Dette kan ha skjedd i 1406 eller 1409, hvis vi regner med at han etter Fez kan ha brukt et par år gjennom Spania og Frankrike før han kommer tilbake til Tyskland. Det refereres i Fama til de tre munker kun ved deres initialer. Det handler om brødrene G.V., I.A. og I.O. Sammen med dem begynner han å bygge et eget hus for Den Hellige Ånd, som blir åndelig senter og hovedkvarter til den hemmelige orden av rosenkreuzerne som i utgangspunktet stiftes av disse fire.
De tre ordensmedlemmene forplikter seg til å være trofaste, flittige og diskrete og at de skal skrive ned alt hva Christian Rosenkreuz dikterer og gir dem i oppdrag å gjøre. De utvikler det ”magiske språk” og forfatter en stor ordbok, hvor all kunnskap til ære for Gud er anført. De begynner også å diktere boken M, men imens har arbeidet blitt så omfattende med alle helbredelser av syke og å gi trøst og råd til fortvilte mennesker samt byggingen av huset for Den Hellige Ånd, så etter syv år - det kan handle om året 1413 eller 1416 - beslutter de å utvide ordenen med ytterligere fire medlemmer som også de kun er kjent ved sine initialer. Blant dem er en nevø av Christian Rosenkreuz, broder R.C., så broder F.B. som er en dyktig maler, broder G.G. og til slutt ennå en broder F.B. som senere blir sekretær for ordenen som således trer inn i en ny fase av sin utvikling. Alle brødrene er tyske og de er ikke gift. De arbeider veldig iherdig og anlegger ordenens hemmeligheter (arkana), instrukser og dokumenter og innvier huset for ”Sanctus Spiriti”.
Etter en tid bestemmer de seg for å skille lag og søke andre områder av verden for å dele sin viten med andre og for å gjøre den tilgjengelig for dem som ber om det. Brødrene ønsker også å se deg rundt og å forsøke å forøke sine begavelser. Hittil har de gjort alt som kunne gjøres og alle er utdannet så vidt mulig i den hemmelige og offentlige filosofi. Brødrene tar så avskjed med hverandre og drar som ”vandrende edle menn” omkring, for å arbeide fruktbart i mange europeiske land. Før de skiller lag, inngår de den følgende avtale:
1. Ingen skal unne deg et annet yrke en det å pleie syke og å gjøre dette uten godtgjørelse.
2. Broderskapet tvinger ingen til å bære bestemte klær foruten dem som er tilpasset landets skikk og bruk.
3. Hver broder bør hvert år på pinsedag møte opp i ”Huset til Den Hellige Ånd” eller sende beskjed om eventuelt fravær.
4. Hver broder bør se seg om etter en egnet person som om nødvendig kan etterfølge ham.
5. Ordet R.C. bør være deres segl, valgspråk og karakter.
6. Broderskapet skal holde seg skjult i 100 år.
De ble enige om disse regler og fem av brødrene vandret så av sted hver i sin retning og et år senere dro de to neste ut. År etter år møttes de i huset ”Sanctus Spiriti” med mye fryd og gammen, fordi det hadde lyktes dem på en ”fredelig og standhaftig” måte å dele med av sin viten til mange mennesker rundt omkring på mange steder. I 1484 dør ifølge Fama broder Christian Rosenkreuz i England og også broder I.A. dør omtrent samtidig i Narbonne i Frankrike. Da budskapet kommer om at den første av dem har dødt i England, bestemmer de at deres gravsteder skal forbli hemmelig. Broder R.C. kaller sammen de andre, for å konsultere om det videre arbeid. Først 120 år senere - altså i 1604 - finner senere medlemmer av broderskapet ved en ren tilfeldighet graven til Christian Rosenkreuz, men omstendighetene om dette er en annen historie som ikke skal fortelles her.
Var Christian Rosenkreuz muligens initiativtaker til Hertugen av Berrys banebrytende tidebok?
Slottet Château de Lusignan var - som nevnt ovenfor - sete for den adelige Lusignan-familiens medlemmer som utmerket seg fra og med det første korstoget og senere holdt kronene for de to kongedømmer som oppsto i forbindelse med korstogene. Slottet Lusignan ble bygget i regionen Poitou på et sted som er ideelt for et naturlig forsvarssystem på et smalt klippeforspring som dominerer dalene på begge sider. Det var allerede så imponerende i det 12. århundre at en legende oppsto, om at dens grunnlegger hadde hatt hjelp av alver. Slottet var på sitt største i tidlig 1400-tall, slik som det fremtrer i tideboken Hertugen av Berrys meget gode dager (Fransk: Les Très Riches Heures du duc de Berry), en illustrert håndskrift som hadde blitt bestilt av den franske kongsbroren hertug Jean av Valois (Johan I av Berry, også kalt Johan den storslåtte; 1340-1416) omkring 1410 hos de tre nederlandske malerbrødrene Paul, Johan og Herman Limbourg. Slottet var hertugens favorittbolig frem til hans død. Slottet rager frem i perspektiv i bakgrunnen av miniatyrbildet for mars måned. Til venstre syns et vakttårn og klokketårnet med sitt karnapplignende avtrede. Over tårnet til høyre flyr en forgylt drage som visstnok forestiller en overvåkende landskapsånd.
Brødrene hadde fått sin første bestilling hos hertugen omkring 1404, da deres forrige arbeidsgiver døde, som var hertugens bror, Filip II av Burgund. Det første verket som de utførte, kalles Hertugen Jean av Berrys skjønne dager (Frans: Les Belles Heures de Jean de France, Duc de Berry). Her er illustrasjonene for det meste hentet fra helgenbiografier fra tidligere middelalder, slik det ennå var vanlig på denne tiden. Hertugen av Burgund, Johan den uredde (1371-1419) hadde vært leder for det ungarske korstoget i 1393, ble tatt til fange etter slaget ved Nikopolis og sittet 9 måneder i fengsel, men som hertug ble han senere en forkjemper for musikk, kunst og bøker til tross for sin intense opptatthet med politikk og intriger. Den kunstneriske stilen i hans tidebok som nok ble laget i et malerverksted i det nåværende Belgia og formodentlig noe senere enn Les Très Riches Heures, preges av rike ornament med løvverk, morsomme humoresker, men dekorasjonene kjennetegnes likevel ennå hovedsakelig av en gotisk stil.
Etter at brødrene Limbourg fullførte deres første verk for hertugen av Berrys i 1409 fikk de det nye oppdraget med Les Tres Riches Heures. Det er et iøynefallende skritt i utformning fra det første verket til det neste. I det senere er alle motivene hentet fra dagligliv og arbeid på hertugens eiendommer. Motivene følger fortrinnsvis årsrytmen med vedhugst i februar, såing i mars, slåttonn i juni, skuronn og klipping av sauer i juli, falkejakt i august, høsting av druer i september og av nøtter i november. Andre motiv viser adelens liv og virksomhet slik som en nyttårsfest i januar, den høviske kurtise i april og et opptog til hest i vårmåneden mai. Alle månedsmotivene har et av hertugens slott i bakgrunnen og i tillegg en astronomisk kalender over bildene. Slottene synes å være avbildet etter konkrete situasjonsstudier i landskapet.
Det fins noen symbolske elementer i motivene, som f.eks. at hertugen selv er avbildet med en gylden sirkel bak seg i januarbildet, som muligens kan henspille på en glorie. Det kan også leses inn undertekst i forhold til hertugens maktposisjon som en velhavende besitter og som samfunnets gode håndhever. Men det er på grunn av den konkrete og dokumentariske gjengivelse av sanseverdenen at tideboken kom til å bli så ansett. Kontrasten mellom hagiografien, d.v.s. helgenfremstillingen i den første av brødrenes tidebøker og bondeskildringene i den senere er rett og slett slående. Bildene er interessante både i sin tekniske utførelse og i valgene av motiver. For eksempel er februarmotivet det allerførste bilde i europeisk kunst som viser snø. Den uttrykksfulle gjengivelsen av skyggespill hos personer og gjenstander blir av kunsthistorikere også ansett som et banebrytende element i malerkunstens historie. Malerbrødrene Limbourg virket i Nijmegen i nåværende Nederland. De døde alle sannsynligvis av pest omkring 1416. Også hertugen av Berry døde i dette året. Derfor ble verket først fullført langt senere. Ca. 1440 fikk den daværende eieren René d’Anjou (1410-1470) utført arbeide på noen av bildene av en ukjent person omtalt som Skyggemesteren. På slutten av 1480-tallet på oppdrag av Karl I av Savoia (1468-1490) fullførte maleren Jean Colombe (1430-1493) septembermotivet og fikk malt novembermotivet fra grunnen av.
Etter det korte oppholdet i Egypt på kanskje noen måneder eller et halvt år reiser Christian Rosenkreuz sjøveien gjennom hele Middelhavet til Marokko, men det var nok forbundet med store farer å ferdes til havs i Middelhavet på denne tiden - og det ikke bare på grunn av naturens lynne. Det var på denne tiden nemlig blitt praksis at skip kunne bli kapret av så vel båter tilhørende Republikken Venezia, Malteserordenen eller kristne fyrster som stammet fra forskjellige land, men også muslimske herskere i Nord-Afrika drev med arrangerte overfall til sjøs. I tillegg til ran spilte innfanging av slaver og utpressing av skatt og løsepenger en stor rolle i dette sjørøveri i Middelhavet. Spesielt fra og med 1500-tallet ble så de muslimske korsarene en trussel mot den maritime handel ved Middelhavets kyster og i deler av Atlanterhavet inntil midten av 1800-tallet.
Almohad-dynastiet (1147-1269) - som var et berbersk, muslimsk dynasti av kalifer (islams høyeste politiske og religiøse tittel) - hadde gjort Marokko til hjertet av sitt imperium som strakte seg fra Sicilia i øst, innbefattet Atlas-fjellene og deler av Sør-Spania i vest. Et berberdynasti, Marinidene, med opprinnelse i Marokko fikk herredømme der etter almohadene i 1244. Deres makt varte rundt 150 år. De gjorde Fez til hovedstad og et senter for kunst og vitenskap og hersket over store deler av det vestlige Nord-Afrika fra 1300- til 1400-talet. Marinidene støttet også emiratet Granada på den iberiske halvøya i disse århundrene. De okkuperte Algerie i 1337 og Tunis i 1347.
Fra og med 1358 kom marinidenes herskere å komme under kontroll av wattasidene som utøvde den reelle makten i riket, men heller ikke wattasidene klarte å konsolidere riket, slik at Portugal kunne okkupere byen Ceuta i 1415 og frem til 1513 besette alle havner ved atlanterhavskysten. I 1465 kom de berbiske wattasidene til makten, som imidlertid mer og mer kom under press av europeiske makter. Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll over Marokko som fortsatt kom til å stå ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon og mens deres kongedømme var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten som ble signert av John Adams og Thomas Jefferson i 1783, står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat og den har blitt videreført uavbrutt siden den gangen.
I 1396 (eller 1398) overtok marinidenes hersker Abu Amir Abdallah tronen og da han døde etter kun et års regjeringstid, overtok hans bror, Abu Said Uthman III, makten. Han regjerte frem til sin død i 1420. Kong Henrik III av Kastilien dukket i 1399 eller 1400 opp i Marokko, idet han nøt godt av anarkitilstandene i marinidenes rike, for å angripe piratenes høyborg Tétouan øst for Tanger, hvor han lot massakrere halvparten av befolkningen og redusere resten til slaveri. En gang under Henrik III’s styre beseiret den kastiljanske marinestyrke også Englands flåte. På hans oppdrag begynte man også å kolonisere Kanariøyene i 1402. Det er altså i denne urolige periode i Marokkos historie at Christian Rosenkreuz besøker hovedstaden Fez og blir værende der i hele to år - altså frem til 1399 eller 1402.
De arabiske vismenn i Damkar hadde erklært at han i Fez ville få videre informasjoner om sin utdannelse. Byen Fez er på denne tiden et kultursentrum inspirert både av afrikansk og arabisk kultur. Her møttes forskjellige folkeslag som berbere og arabere, for å informere hverandre om den gamle visdommen hadde begynt ”å fordampe eller om det var dukket opp noen nye fruktbare impulser” - som det heter i Fama. De ”elementariske innbyggere” i Fez, som Christian Rosenkreuz kaller dem, lærer ham en rekke av sine ferdigheter og særlig mange hemmeligheter om naturen, som blir veldig verdifulle for ham og som til slutt leder ham til å bli en sann adept - som det heter videre i Fama. Han innser at de vise menn og magikerne i Fez ikke er så gode som de i Damkar, men likevel lærer han mye av dem og han blir nå i stand til ”å skille falskt fra sant”. Han bemerker at ”deres magi ikke er helt ren og Kabbala har forandret deres religion”. Christian Rosenkreuz kalles heretter for ”fader”.
Islamsk filosofi og poesi
I sin tid i Damkar og Fez og er det trolig at Christian Rosenkreutz nøye studerte islamsk tenkning og filosofi. I den islamske tradisjon står en filosof høyt på listen, som het Ibn Baddja († 1138 i Fez) som er bedre kjent under sitt latinske navn Avempace. Han levde på 1100-tallet, arbeidet som vesir i Sevilla og Granada i Spania og senere som lege i Marokko. Han tok sitt filosofiske utgangspunkt i nyplatonismen. Ifølge Avempace er hensikten med menneskets liv oppnåelsen av sann lykke, hvor det handler om å skue universaliene (allmennbegrepene). Her står fornuft og filosofi for de nødvendige betingelser, mens de etablerte religionene spiller en mindre rolle. Det er allmennbegrepene som har primær ontologisk realitet, mens de såkalte delaspektene bare er til som konkretiseringer av disse. Ontologi betegner innenfor filosofien studiet av det værende, d.v.s. studiet av det som eksisterer og hvordan det eksisterer. Dette synet kalles begrepsrealisme. Som filosof hadde Avempace ved siden av kommentarer til Aristoteles’ skrifter skrevet flere verk - bl.a. en bok om ”å forvalte ensomheten”, som handler om stadiene i sjelens oppstigning fra sin atferd ledet av drifter og begjær til det opphøyde intellekt. Hans forfatterskap er til store deler gått tapt.
Den spansk-marokkanske filosofen, legen og mystikeren Ibn Rushd (også Averroës; 1126-98) utviklet derimot en aristoteliskinspirert filosofi som blir kalt averroismen. Han var av den oppfatning at det ikke er noen reell konflikt mellom religion og filosofi, men at de begge innebærer forskjellige, men likevel tilrådelige veier til Gud. Mens filosofen som en venn av tenkning står fritt til å velge fornuftens vei, er de brede lag av folket ikke i stand til dette og de må derfor velge troens vei. Sammen med den persiske legen, astronomen, filosofen og poeten Ibn Sina (latin: Avicenna; 980-1037) er Ibn Rushd den vi har å takke for at mange av antikkens skrifter og dermed det greske tankegods ble brakt til Europa. Han skrev en medisinsk encyklopedi og utlegninger av nesten alle verkene til Aristoteles. I den kristne skolastikken ble han omtalt som ”kommentatoren” på samme måte som Aristoteles kun ble kalt ”filosofen”.
Ibn Sabin (1217-69) var en filosof innefor sufismen. Han ble født i Spania, bodde i Ceuta - en spansk by på den nordafrikanske kysten ved Gibraltarsundet -, men han døde i Mekka. Ibn Sabin angrep averroismen og hevdet at den aristoteliske filosofien var ubrukelig for forståelsen av universet, fordi det ikke lykkes den å reflektere verdens grunnleggende enhet med seg selv og Gud. Han er i vår tid blitt gjenkjent som den filosofen som svarte på spørsmål som var sendt til ham av keiser Fredrik II av Hohenstaufen - også konge av Sicilia. Ibn Sabin er videre kjent for sin omfattende kunnskap om jødedommen, kristendommen, hinduismen og zoroastrismen og de såkalte ”skjulte fag”. Hans skole sies å være en kombinasjon av filosofiske og gnostiske tanker. Sufismen (på arabisk og persisk kalt Irfan) er en mysterietradisjon innenfor islam, som omfatter egne varianter av så vel trosspørsmål som praksis. De største sufiordenene er tilknyttet sunniislam men det finnes også en del små sjiamuslimske sufiordener verden over. Sufismen har antagelig oppstått i Midtøsten på 800-tallet og tilhengere finnes i dag globalt. Sufismen har skapt en stor mengde poesi på arabisk, persisk, kurdisk, tyrkisk, punjabi og urdu.
Med største sannsynlighet har Christian Rosenkreuz lest de ovennevnte filosofene - Ibn Baddja, Ibn Rushd og Ibn Sabin - og det kan tenkes at han kjente til diktverk av de sufiske dikterne Abu Hamid Ghazali (kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verden; 1058-1111), Farid ud din Attar (1136-1220), Abd al-Qadir al-Jilani (1078-1166) og Rumi (1207-73). Algazel skal visstnok med sin fremhevelse av den personlige erfaring av Guds kjærlighet og gudsfrykt ha hatt en viss indirekte innflytelse på europeiske tenkere som Thomas Aquinas. Fuglenes forsamling heter et episk dikt skrevet på persisk i 1177 av Farid ad-din Attar. Diktet er et sentralt verk i persisk litteratur og innenfor sufisk oppfatning. Verket skildrer en reise som gjøres av en gruppe fugler, ledet av en hærfugl. Fuglene søker å møte fuglekongen som heter Simurgh. Både et fjell, et tre og en kilde utgjør referanser til Koranen. Reisen fører fugleflokken som etter hvert skrumper inn, gjennom syv daler, som svarer til syv etapper eller stadier på erkjennelsens vei: Lengselens dal, Kjærlighetens dal, Den dype innsiktens dal, Behovløshetens dal, Enhetens dal, Undringens dal og til sist Fattigdommens eller Utslettelsens dal.
Abd al-Qadir al-Jilani kombinerte tradisjonell ortodoks sunniislam med asketisk-mystisk fromhet og så islams kall om jihad som en åndelig kamp for den troende mot de verdslige lyster. Tradisjonelt betegner jihad selvransakelse og den enkeltes strid med tendensene i den egne sjelen mot ulike fristelser. Rumi var en persisk dikter, jurist, mystiker og teolog som levde det meste av sitt liv i Anatolia i det nåværende Tyrkia. Han stiftet en sufisk ordenen, kjent som De dansende dervisjer. Han skrev også flere bøker, hvorav den mest kjente er Mathnawi - en samling av lignelser i diktform, so ofte blir omtalt som ”Koranen på persisk tungemål”. Rumis lære baserer seg på at kjærlighet er alltings kilde. Kosmos er en ”harmonisk helhet”, hvor hver enkelt bestanddel står i et kjærlighetsforhold til hverandre. Det gjengjeldes helt og holdent av Gud/Allah og kun ved hans kjærlighet kan liv eksistere. Hans diktning er blitt oversatt til en rekke av verdensspråkene og han er blitt lest og beundret av intellektuelle, forfattere og tenkere gjennom århundrene. Maleren Rembrandt, filosofen Hegel og dikterne Emerson og Goethe var inspirert av Rumi.
Reisen gjennom Spania
Fra Fez kommer Christian Rosenkreuz så til Spania, for så etter mange slitsomme turer omsider å vende tilbake til Tyskland. Sannsynligvis reiser han på veien nordover gjennom Emiratet Granada, også kjent som sultanatet og kongedømmet Granada, som var en arabisk-islamsk og senere kristen stat i Sør-Spania med hovedstad i Granada. Den siste herskeren av Emiratet var Muhammed XII som tapte tronen i 1492. Omkring 1400, da Christian Rosenkreutz reiser der, er Muhammad VII (1370-1408) Emir av Granada (fra 1392 til sin død). Siden Kastilien hadde vært betydelig svekket av borgerkrig, kunne hans farfar, Muhammad V (1338-91), konsolidere emiratets makt og i hans regjeringstid steg Granada opp til å bli et sentrum for islamsk kultur i Vesten. Fra denne kulturelle blomstringen redegjør bl.a. Ibn Khaldun. For eksempel ble sykehuset i Granada og den berømte Løveplassen i Alhambra (Det røde slottet) bygget under Muhammad V.
Fra Afrika bringer Christian Rosenkreuz med seg mange verdifulle ting - innbefattet viten om eiendommelige planter og dyr som ikke fantes i Europa. Han håper å finne forskere i Spania som er villig til å utnytte hans nye innsikter. I løpet av sin reise til Orienten hadde han - som det heter hos Rudolf Steiner - ved individuell ferdighet erobret all den visdom som de tolv vise menn som hadde pleiet ham i hans forrige inkarnasjon, til sammen hadde eid, og han kunne nå begynne å spre denne omfattende lære, men i utgangspunktet finner han ingen forståelse. Christian Rosenkreuz blir skuffet, fordi de lærde og ”magikerne” i Spania ignorerer ham og hans viten. De har nok å gjøre med seg selv og ønsker ikke at en fremmed kommer for å reformere alt. Hvilke læreanstalter kan Christian Rosenkreuz ha oppsøkt på sin vei nordover gjennom de spanske landene?
Det nåværende universitet i Valencia - en havneby ved Middelhavet - går tilbake på en høyskole som den spanske kongen Jakob I. hadde grunnlagt i 1245. Denne både kirkelige og verdslige studieinnretning eksisterte frem til 1416, men ble mot slutten av det samme århundre omdannet og utvidet til et universitet. Universitetet i Zaragoza (også Saragossa) ble etter strider om dets godkjenning endelig grunnlagt i 1542. Forut for det fantes det i byen helt fra 1100-tallet en høyere kirkelig skole og en klosterskole som underviste i litteratur, filosofi og teologi med bachelor- og magistergrad. Det nåværende universitet i Madrid går tilbake til et universitet som ble grunnlagt i byen Alcalá de Henares i 1499. I denne byen ble et av de første bispedømmene i Spania grunnlagt og dens historiske sentrum er en del av UNESCOs verdensarv. Siden 1293 eksisterte det her en læreanstalt som ble drevet av fransiskanerne med et såkalt studium generale.
Det er sannsynlig at Christian Rosenkreutz kan ha besøkt Valencia, Alcalá de Henares og Zaragoza. Hvilke lærde kan han ha møtt der? På dette sted i Fama henvises det til den berømte legen, alkymisten og astrologen Theofrastos - bedre kjent som Paracelsus (1493-1541) - som visstnok ikke var medlem av rosenkreuzernes broderskap, men som hadde lest boken M og hadde blitt en klok medisinsk lærd i Europa. Heller ikke han hadde det lett forteller Fama, fordi andre forskere motsatte seg eller bekjempet hans arbeid. Paracelsus oppnådde sin bachelorgrad i medisin i Wien i 1510. Etter et kort opphold sannsynligvis i den italienske byen Ferrara oppnådde han doktorgraden i 1516, hvorpå han påbegynte sitt etterfølgende arbeid som vidunderlege i store deler av Europa. Denne henvisning til Paracelsus, som altså indirekte fører Ferrara på tale, lar spørsmålet oppstå om Christian Rosenkreutz kan ha oppholdt seg der?
Hvilke spanske filosofer og lærde kan Christian Rosenkreutz omkring 1400 ha møtt eller kjent til? Han kan ha hørt om og eventuelt lest Ramon Llull (1232-1315) (latin: Raimundus Lullus; spansk Raimundo Lulio) som var en katalansk forfatter og filosof som i mange år hadde levd i et kloster på Mallorca. Han dro på flere pilegrims- og studiereiser, og siden han hadde lært arabisk også til muslimske land. Llull skrev romanen Blanquerna, det tidligste store verk av katalansk litteratur og er en kjent tolker av romersk lov. Nylig oppdagede manuskripter av ham viser at han med flere hundre år var forut for senere valgteorier. Han regnes ofte som en pioner i teoretisk informatikk, spesielt på grunn av sin innflytelse på filosofen Gottfried Leibniz (1646-1716).
Llull konstruerte også en slags ”logisk maskin” som besto av syv roterende plater rundt et senter. På hver av platene var det skrevet ord - f. eks. begreper som menneske, kunnskap, sannhet, berømmelse, velstand og mengde; og logiske operasjoner - f. eks. forskjell, overensstemmelse, motsetning og likhet. Ved å dreie disse konsentriske plater oppsto det forskjellige sammenstillinger av begrepene, som motsvarte de endelige former for det såkalte syllogistiske prinsipp. Llulls maskin blir av enkelte regnet for den første datamaskin i verden. Syllogisme er en type logiske slutninger som først ble studert av Aristoteles og består av to premisser - en oversetning og en undersetning - og en konklusjon. I en gyldig syllogisme er konklusjonen en logisk følge av premissene som i det følgende eksempel. Premiss 1: Mennesker er dødelige (oversetning). Premiss 2: Sokrates er et menneske (undersetning). Konklusjon: Sokrates er dødelig.
Det er meget trolig at Christian Rosenkreuz på sin reise møter spanske jøder (Sephardim eller sefardiske) både på Kreta og i Marokko og at han studerer jødisk kabbala og filosofi. Jødene ble systematisk utvist fra Spania i og med det såkalte Alhambra-ediktet av 1492, men allerede i 1391 skjedde det en massaker i Sevilla, hvor 4000 jøder ble drept. Mange jøder reddet kun livet ved å tvangsdøpe seg eller å forlate landet. Mellom 800 og 1400 var Spania et viktig åndelig sentrum for jødedommen. Under maurernes arabisk-islamske styre - særlig i Granada i sør - blomstret mange jødiske samfunn som påvirket politikk, økonomi og kultur i denne perioden. Betydningsfulle jødiske sentra fantes i Toledo, Zaragoza og Sevilla. Det osmanske riket tok uten vilkår imot jøder som ble utvist fra Spania og omkring hundre år senere fra Portugal. Den osmanske sultanen og dikteren Bayezid II (1447-1512), kalt den hellige, skal ha uttalt følgende: ”Hvor tåpelig er de spanske kongene at de utviser sine beste borgere og overlater dem til sine ergerligste fiender.”
Avicebron (egentlig Solomon ben Jehuda ibn Gabirol; 1020-57) var en jødisk filosofisk forfatter som vokste opp i Zaragoza. Et viktig trekk ved hans filosofi er kombinasjonen av nyplatonismens lære om utstrømningen (emanasjon) av guddommelige vesener med en konsekvent anvendelse av de aristoteliske begreper form (gresk: morph?) og materie (gresk: hýle) på hele skaperverket. Den jødiske legen, rabbineren og filosofen Moses Maimonides (Moshe ben Maimon; 1135-1204) var uten motstykke den mest innflytelsesrike jødiske tenkeren i middelalderen. Radikale jødiske tenkere i de neste århundrene var enten for eller imot Maimonides. Mer moderate tenkere aksepterte i hovedtrekk hans aristoteliske syn, men avviste de elementene som de mente gikk mot den jødiske religiøse tradisjonen. Denne typen stilblanding hadde sitt høydepunkt på 13-1400-tallet.
Chasdaj Crescas (1340- ca. 1410) var en spansk-jødisk lærd og religionsfilosof i Zaragoza. Han var rabbiner og leder for jødene i Aragon og medlem av det kongelige hoff og dermed innehaver av en høy offentlig status. Han hadde skrevet bl.a. en kritikk av den grunnleggende kristne lære. Her behandles treenigheten, Guds Sønn, inkarnasjonen, arvesynden, opphevelsen av Tora, avstamning, jomfrufødsel, dåp og Jesus som Messias. Crescas kritiserte også aristotelismens innflytelse på jødisk mystisisme. Christian Rosenkreuz hører rimeligvis også snakk om det viktige arbeidet til Levi bein Gershon (1288- ca. 1344) - bedre kjent som Gersonides - som var talmudist, matematiker og filosof. Han har forfattet flere verker innen vitenskap og astronomi. Han laget også mange kommentarer til verk av Aristoteles og den muslimske teologen Averroës. Gersonides var den første som beskrev jakobsstaven som hadde blitt utviklet som et enkelt astronomisk måleredskap med en tverrstav på 1300-tallet.
Christian Rosenkreuz blir veldig sliten av sine motganger, men han er likevel ved godt mot da han returnerer hjem til Tyskland. Han slår seg først til ro på et hemmelig sted, bygger et lite hus, mediterer, fordyper sine studier og skriver ned alt han kan huske av hva han hadde lært på reisen i Orienten. Han videreutvikler og bygger seg noen nyttige instrumenter og bruker en masse tid med matematiske studier og utregninger.
Hundreårskrigen
Frankrike på denne tiden er preget av de langvarige strider som hadde pågått siden 1337 og som fortsetter helt frem til 1453. Det dreier seg om en mer eller mindre sammenhengende konflikt som historikerne kaller hundreårskrigen som utkjempet seg mellom England og Frankrike og senere også hertugdømmet Burgund. Den ble stort sett kjempet på fransk jord og har senere ofte blitt betraktet mer som en fransk borgerkrig enn en internasjonal krig. Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving, noe som ga den engelske kongen, Edvard III - som hadde arverett på den franske tronen - en grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne i Sør-Frankrike. Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d’Arc (1412-1431), som ledet av indre ”stemmer” hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i 1429 og befri byen fra den engelske beleiringen.
Krigen kan løst deles opp i fire faser: En fase med engelsk suksess under Edvard III fra 1337 til 1360; fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde fremgang og nær fordrev engelskmennene; fra 1400 til 1429, markert med de store engelske seirene under Henrik V og siste fase fra 1429 til 1453 hvor Frankrike var alliert med Burgund fra 1435. Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl VI av Frankrike akseptere Henrik V’s sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl V døde med kort mellomrom i 1422. Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais tilbake som engelsk besittelse, men fem år senere mistet engelskmennene også denne siste utpost på fastlandet, som de hadde kunnet holde på grunn av gammel hevd om Calais som sitt ladested for handel med kontinentet.
Christian Rosenkreuz’ lange liv frem til han var omtrent 75 år pågikk i den tid som omfatter hundreårskrigen. Som det heter i Fama skal han ha dødt i England. Hvilke kontakter kan han ha hatt der, som bevirket at han i så høy alder dro over kanalen for å utbre sin impuls? Hvilke kontakter kan han ha hatt med engelskmenn, mens England ennå hadde en sterk posisjon i Gascogne? Jeg ser for meg at grunnleggelsen av rosenkreuzernes hemmelige orden kan ha skjedd mellom 1406 og 1409. I de fem årene før dette fluktuerende tidspunkt oppholdt han seg i ensomhet på et hemmelig sted. Hvor befant seg dette stedet? Var det i Tyskland? Var det i Frankrike? Var det i Gascogne, Burgund eller Sveits? Selv i en slik avsides tilværelse må han ha opprettholdt kontakt med utvalgte personer som kan ha skaffet ham det som han trengte av matvarer, materialer og bøker.
Foruten de utallige allianser som de to stridende partene England og Frankrike hadde, involverte hundreårskrigen også en rekke andre land. Kastilien (også kalt Castilla) var av sterk engelsk interesse, dels på grunn av sin flåte, slik at krigen stadig slo over på den iberiske halvøy. Flandern og de andre ”lavlandene” rundt Rhinens munning ble ofte involvert i krigen på grunn av handelsforhold eller gjennom allianser. Frankrike forfulgte interesser i Italia og erobret Avignon, som hadde blandet seg inn i det pavelige skisma og Det hellige romerske riket av tysk nasjon støttet gjentatte ganger England for å svekke Frankrikes finansielle ambisjoner.
Den iberiske halvøy var i tiden omkring 1400 oppdelt i flere kongeriker. I syd, vest og nordvest lå Kastilien, i nord på begge sider av Pyreneene lå Navarra og i nordøst Aragon. Samtidig med at Christian Rosenkreutz reiste gjennom de spanske landskapene var Henrik III (1379-1406) konge av Kastilien og Karl III (1361-1425), kalt den edle, var konge av Navarra. Martin I (1356-1410), kalt den menneskelige, var konge av Aragon fra 1396-1410 og fra 1409 også over Sardinia og fra 1409 til sin død var han i tillegg konge av Sicilia. I 1399 grunnla Martin Karteuserklostret i Valldemossa på Mallorca, som i dag er en berømt severdighet på øya.
Grunnleggelsen av rosenkreuzernes hemmelige orden
Da fem år hadde gått kommer Christian Rosenkreuz til å tenke på reformasjonstanken igjen og han begjærer hos ledelsen for sitt kloster at han sammen tre av sine tidligere brødre må få tillatelse til å grunnlegge et nytt sted. Dette innvilges og så innvier han dem i sine erkjennelser og sin impuls. Dette kan ha skjedd i 1406 eller 1409, hvis vi regner med at han etter Fez kan ha brukt et par år gjennom Spania og Frankrike før han kommer tilbake til Tyskland. Det refereres i Fama til de tre munker kun ved deres initialer. Det handler om brødrene G.V., I.A. og I.O. Sammen med dem begynner han å bygge et eget hus for Den Hellige Ånd, som blir åndelig senter og hovedkvarter til den hemmelige orden av rosenkreuzerne som i utgangspunktet stiftes av disse fire.
De tre ordensmedlemmene forplikter seg til å være trofaste, flittige og diskrete og at de skal skrive ned alt hva Christian Rosenkreuz dikterer og gir dem i oppdrag å gjøre. De utvikler det ”magiske språk” og forfatter en stor ordbok, hvor all kunnskap til ære for Gud er anført. De begynner også å diktere boken M, men imens har arbeidet blitt så omfattende med alle helbredelser av syke og å gi trøst og råd til fortvilte mennesker samt byggingen av huset for Den Hellige Ånd, så etter syv år - det kan handle om året 1413 eller 1416 - beslutter de å utvide ordenen med ytterligere fire medlemmer som også de kun er kjent ved sine initialer. Blant dem er en nevø av Christian Rosenkreuz, broder R.C., så broder F.B. som er en dyktig maler, broder G.G. og til slutt ennå en broder F.B. som senere blir sekretær for ordenen som således trer inn i en ny fase av sin utvikling. Alle brødrene er tyske og de er ikke gift. De arbeider veldig iherdig og anlegger ordenens hemmeligheter (arkana), instrukser og dokumenter og innvier huset for ”Sanctus Spiriti”.
Etter en tid bestemmer de seg for å skille lag og søke andre områder av verden for å dele sin viten med andre og for å gjøre den tilgjengelig for dem som ber om det. Brødrene ønsker også å se deg rundt og å forsøke å forøke sine begavelser. Hittil har de gjort alt som kunne gjøres og alle er utdannet så vidt mulig i den hemmelige og offentlige filosofi. Brødrene tar så avskjed med hverandre og drar som ”vandrende edle menn” omkring, for å arbeide fruktbart i mange europeiske land. Før de skiller lag, inngår de den følgende avtale:
1. Ingen skal unne deg et annet yrke en det å pleie syke og å gjøre dette uten godtgjørelse.
2. Broderskapet tvinger ingen til å bære bestemte klær foruten dem som er tilpasset landets skikk og bruk.
3. Hver broder bør hvert år på pinsedag møte opp i ”Huset til Den Hellige Ånd” eller sende beskjed om eventuelt fravær.
4. Hver broder bør se seg om etter en egnet person som om nødvendig kan etterfølge ham.
5. Ordet R.C. bør være deres segl, valgspråk og karakter.
6. Broderskapet skal holde seg skjult i 100 år.
De ble enige om disse regler og fem av brødrene vandret så av sted hver i sin retning og et år senere dro de to neste ut. År etter år møttes de i huset ”Sanctus Spiriti” med mye fryd og gammen, fordi det hadde lyktes dem på en ”fredelig og standhaftig” måte å dele med av sin viten til mange mennesker rundt omkring på mange steder. I 1484 dør ifølge Fama broder Christian Rosenkreuz i England og også broder I.A. dør omtrent samtidig i Narbonne i Frankrike. Da budskapet kommer om at den første av dem har dødt i England, bestemmer de at deres gravsteder skal forbli hemmelig. Broder R.C. kaller sammen de andre, for å konsultere om det videre arbeid. Først 120 år senere - altså i 1604 - finner senere medlemmer av broderskapet ved en ren tilfeldighet graven til Christian Rosenkreuz, men omstendighetene om dette er en annen historie som ikke skal fortelles her.
Var Christian Rosenkreuz muligens initiativtaker til Hertugen av Berrys banebrytende tidebok?
Slottet Château de Lusignan var - som nevnt ovenfor - sete for den adelige Lusignan-familiens medlemmer som utmerket seg fra og med det første korstoget og senere holdt kronene for de to kongedømmer som oppsto i forbindelse med korstogene. Slottet Lusignan ble bygget i regionen Poitou på et sted som er ideelt for et naturlig forsvarssystem på et smalt klippeforspring som dominerer dalene på begge sider. Det var allerede så imponerende i det 12. århundre at en legende oppsto, om at dens grunnlegger hadde hatt hjelp av alver. Slottet var på sitt største i tidlig 1400-tall, slik som det fremtrer i tideboken Hertugen av Berrys meget gode dager (Fransk: Les Très Riches Heures du duc de Berry), en illustrert håndskrift som hadde blitt bestilt av den franske kongsbroren hertug Jean av Valois (Johan I av Berry, også kalt Johan den storslåtte; 1340-1416) omkring 1410 hos de tre nederlandske malerbrødrene Paul, Johan og Herman Limbourg. Slottet var hertugens favorittbolig frem til hans død. Slottet rager frem i perspektiv i bakgrunnen av miniatyrbildet for mars måned. Til venstre syns et vakttårn og klokketårnet med sitt karnapplignende avtrede. Over tårnet til høyre flyr en forgylt drage som visstnok forestiller en overvåkende landskapsånd.
Brødrene hadde fått sin første bestilling hos hertugen omkring 1404, da deres forrige arbeidsgiver døde, som var hertugens bror, Filip II av Burgund. Det første verket som de utførte, kalles Hertugen Jean av Berrys skjønne dager (Frans: Les Belles Heures de Jean de France, Duc de Berry). Her er illustrasjonene for det meste hentet fra helgenbiografier fra tidligere middelalder, slik det ennå var vanlig på denne tiden. Hertugen av Burgund, Johan den uredde (1371-1419) hadde vært leder for det ungarske korstoget i 1393, ble tatt til fange etter slaget ved Nikopolis og sittet 9 måneder i fengsel, men som hertug ble han senere en forkjemper for musikk, kunst og bøker til tross for sin intense opptatthet med politikk og intriger. Den kunstneriske stilen i hans tidebok som nok ble laget i et malerverksted i det nåværende Belgia og formodentlig noe senere enn Les Très Riches Heures, preges av rike ornament med løvverk, morsomme humoresker, men dekorasjonene kjennetegnes likevel ennå hovedsakelig av en gotisk stil.
Etter at brødrene Limbourg fullførte deres første verk for hertugen av Berrys i 1409 fikk de det nye oppdraget med Les Tres Riches Heures. Det er et iøynefallende skritt i utformning fra det første verket til det neste. I det senere er alle motivene hentet fra dagligliv og arbeid på hertugens eiendommer. Motivene følger fortrinnsvis årsrytmen med vedhugst i februar, såing i mars, slåttonn i juni, skuronn og klipping av sauer i juli, falkejakt i august, høsting av druer i september og av nøtter i november. Andre motiv viser adelens liv og virksomhet slik som en nyttårsfest i januar, den høviske kurtise i april og et opptog til hest i vårmåneden mai. Alle månedsmotivene har et av hertugens slott i bakgrunnen og i tillegg en astronomisk kalender over bildene. Slottene synes å være avbildet etter konkrete situasjonsstudier i landskapet.
Det fins noen symbolske elementer i motivene, som f.eks. at hertugen selv er avbildet med en gylden sirkel bak seg i januarbildet, som muligens kan henspille på en glorie. Det kan også leses inn undertekst i forhold til hertugens maktposisjon som en velhavende besitter og som samfunnets gode håndhever. Men det er på grunn av den konkrete og dokumentariske gjengivelse av sanseverdenen at tideboken kom til å bli så ansett. Kontrasten mellom hagiografien, d.v.s. helgenfremstillingen i den første av brødrenes tidebøker og bondeskildringene i den senere er rett og slett slående. Bildene er interessante både i sin tekniske utførelse og i valgene av motiver. For eksempel er februarmotivet det allerførste bilde i europeisk kunst som viser snø. Den uttrykksfulle gjengivelsen av skyggespill hos personer og gjenstander blir av kunsthistorikere også ansett som et banebrytende element i malerkunstens historie. Malerbrødrene Limbourg virket i Nijmegen i nåværende Nederland. De døde alle sannsynligvis av pest omkring 1416. Også hertugen av Berry døde i dette året. Derfor ble verket først fullført langt senere. Ca. 1440 fikk den daværende eieren René d’Anjou (1410-1470) utført arbeide på noen av bildene av en ukjent person omtalt som Skyggemesteren. På slutten av 1480-tallet på oppdrag av Karl I av Savoia (1468-1490) fullførte maleren Jean Colombe (1430-1493) septembermotivet og fikk malt novembermotivet fra grunnen av.
mine blogger
Jostein Sæther |
Christian Rosenkreuz
og den islamske verden
3. Tredje del av reisen - Marokko og Spania
Christian Rosenkreuz
og den islamske verden
3. Tredje del av reisen - Marokko og Spania
Antall besøkere siden 2008
Miniatyr av slaget ved Auray (1364); Fra Jean Froissarts (1337-1405) kronikk. Kilde: de.wikipedia.org
Christian Rosenkreuz. Kilde: wiki.anthroposophie.net
Kan det tenkes at Christian Rosenkreuz var initiativtaker til denne bemerkelsesverdige tideboken? Dette spørsmålet stilte jeg meg selv i forbindelse med at jeg oppdaget en mulig sammenheng mellom kongen av Kypros, Jakob I von Lusignan, og hans families stamslott i Frankrike. Er det mulig at Christian Rosenkreuz på vei hjem fra Spania til Tyskland, mens han krysset gjennom Frankrike, besøkte Lusignan eller møtte hertugen av Berry et annet sted? Kan det tenkes at den såkalte Skyggemesteren er den maler, munk og rosenkorsbroder som nevnes med initialene F.B. i Fama? Er bokstaven B eventuell også en hentydning til Berry?
Manuskript- eller bokmaleriet som ble fargelagt med prektige ornamenter - f.eks. initialer og avgrensninger - var i middelalderen som oftest av religiøs art. Den gotiske stilen som bl.a. etterfulgte den merovingiske og senere den karolingiske og bysantinske stilen, begynte i Frankrike og England på 1160-tallet, mens romanske formtendenser fremdeles forble dominerende i Tyskland helt frem til ca. 1300. Gjennom hele den gotiske perioden forble Frankrike den ledende kunstnasjon som bestemte den stilistiske utviklingen innefor bokmaleriet. I renessansen tapte bokmaleriet mer og mer av sin tidligere betydning på grunn av boktrykkerkunstens oppkomst og de nye grafiske trykkmetodene.
Den islamske bokkunsten hadde begynt på 1000-tallet og ble dominert av to kontrasterende posisjoner. På den ene side er islam en bokreligion og på den annen side forbyr den bilder av figurative fremstillinger, selv om Koranen ikke direkte formulerer et slikt forbud. Religiøse verk er derfor begrenset til praktfulle ornamenter og kalligrafi. Selv om figurforbudet ifølge islamsk ortodoksi ikke er begrenset til den religiøse sfæren, dukket det innenfor det verdslige området etter hvert opp et svært fantasifullt figurativt maleri. Fra Arabia spredte den islamske bokkunsten seg videre til Persia, India, til det osmanske riket og Spania.
Hvilke arabiske eller islamske bokverk kunne Christian Rosenkreutz ha sett og studert? Hvilke manuskripter med vakre illustrasjoner kunne han allerede ha kjent til før sin reise? Den berømte greske militærlegen Pedanius Dioskorides levde i det første århundre og praktiserte under keiserne Claudius og Nero. Han skrev boken De materia medica som ble et standardverk i legekunsten gjennom hele middelalderen og til renessansen og mye av hans viten gjenfinnes ennå i dagens naturmedisin. Dioskorides’ verk om medisin og farmakologi med beskrivelser av over 1000 legemidler (813 fra plane-, 101 fra dyre- og 102 fra mineralriket) regnes som et av de mest innflytelsesrike i historien i det hele tatt. Det sirkulerte i utallige avskrifter og oversettelser til latin, tyrkisk, syrisk, arabisk, hebraisk, engelsk o.s.v. med skiftende oppstillinger og bearbeidelser. I århundrene helt frem til 1700-tallet gjaldt det allment som det mest innflytelsesrike verk på medisinens og farmakologiens område. Er det sannsynlig at Christian Rosenkreuz allerede i sitt hjemlands klosterbibliotek hadde bladd i en av disse avskrifter og beundret de fargerike illustrasjonene i manuskriptet?
16. Mars 2011
Litteratur og internettkilder:
For å skrive dette essays tredje del, har jeg foruten den angitte tyske teksten brukt en rekke internettkilder på norsk, svensk, dansk, tysk, engelsk, fransk og spansk, som jeg her kun angir de aller viktigste av:
Hans-Otto Dill: Von Lull bis Las Casas: die spanischen Anfänge des modernen
Toleranzdiskurses. Kilde: 2.hu-berlin.de/leibniz-sozietaet
no.wikipedia.org/wiki/Fès
no.wikipedia.org/wiki/Malteserordenen
no.wikipedia.org/wiki/Almohadene
de.wikipedia.org/wiki/Meriniden
en.wikipedia.org/wiki/Alaouite_dynasty
de.wikipedia.org/wiki/Ibn_Baddscha
de.wikipedia.org/wiki/Averroës
en.wikipedia.org/wiki/Ibn_Sabin
de.wikipedia.org/wiki/Al-Ghazali
no.wikipedia.org/wiki/Farid_ud_din_Attar
de.wikipedia.org/wiki/Abd_al-Qadir_al-Dschilani
no.wikipedia.org/wiki/Rumi
de.wikipedia.org/wiki/Emirat_von_Granada
de.wikipedia.org/wiki/Alhambra
no.wikipedia.org/wiki/Valencia
no.wikipedia.org/wiki/Zaragoza
de.wikipedia.org/wiki/Alcalá_de_Henares
no.wikipedia.org/wiki/Paracelsus
sv.wikipedia.org/wiki/Raimundus_Lullus
de.wikipedia.org/wiki/Levi_ben_Gershon
de.wikipedia.org/wiki/Chasdaj_Crescas
no.wikipedia.org/wiki/Jakobsstav
de.wikipedia.org/wiki/Solomon_ibn_Gabirol
no.wikipedia.org/wiki/Hundreårskrigen
en.wikipedia.org/wiki/Château_de_Lusignan
no.wikipedia.org/wiki/Les_Très_riches_heures_du_Duc_de_Berry
en.wikipedia.org/wiki/Herbal
Link til 1. del av essayet
Link til 2. del av essayet
Skriv gjerne en kommentar om hele essayet på min blogg
Til toppen
Manuskript- eller bokmaleriet som ble fargelagt med prektige ornamenter - f.eks. initialer og avgrensninger - var i middelalderen som oftest av religiøs art. Den gotiske stilen som bl.a. etterfulgte den merovingiske og senere den karolingiske og bysantinske stilen, begynte i Frankrike og England på 1160-tallet, mens romanske formtendenser fremdeles forble dominerende i Tyskland helt frem til ca. 1300. Gjennom hele den gotiske perioden forble Frankrike den ledende kunstnasjon som bestemte den stilistiske utviklingen innefor bokmaleriet. I renessansen tapte bokmaleriet mer og mer av sin tidligere betydning på grunn av boktrykkerkunstens oppkomst og de nye grafiske trykkmetodene.
Den islamske bokkunsten hadde begynt på 1000-tallet og ble dominert av to kontrasterende posisjoner. På den ene side er islam en bokreligion og på den annen side forbyr den bilder av figurative fremstillinger, selv om Koranen ikke direkte formulerer et slikt forbud. Religiøse verk er derfor begrenset til praktfulle ornamenter og kalligrafi. Selv om figurforbudet ifølge islamsk ortodoksi ikke er begrenset til den religiøse sfæren, dukket det innenfor det verdslige området etter hvert opp et svært fantasifullt figurativt maleri. Fra Arabia spredte den islamske bokkunsten seg videre til Persia, India, til det osmanske riket og Spania.
Hvilke arabiske eller islamske bokverk kunne Christian Rosenkreutz ha sett og studert? Hvilke manuskripter med vakre illustrasjoner kunne han allerede ha kjent til før sin reise? Den berømte greske militærlegen Pedanius Dioskorides levde i det første århundre og praktiserte under keiserne Claudius og Nero. Han skrev boken De materia medica som ble et standardverk i legekunsten gjennom hele middelalderen og til renessansen og mye av hans viten gjenfinnes ennå i dagens naturmedisin. Dioskorides’ verk om medisin og farmakologi med beskrivelser av over 1000 legemidler (813 fra plane-, 101 fra dyre- og 102 fra mineralriket) regnes som et av de mest innflytelsesrike i historien i det hele tatt. Det sirkulerte i utallige avskrifter og oversettelser til latin, tyrkisk, syrisk, arabisk, hebraisk, engelsk o.s.v. med skiftende oppstillinger og bearbeidelser. I århundrene helt frem til 1700-tallet gjaldt det allment som det mest innflytelsesrike verk på medisinens og farmakologiens område. Er det sannsynlig at Christian Rosenkreuz allerede i sitt hjemlands klosterbibliotek hadde bladd i en av disse avskrifter og beundret de fargerike illustrasjonene i manuskriptet?
16. Mars 2011
Litteratur og internettkilder:
For å skrive dette essays tredje del, har jeg foruten den angitte tyske teksten brukt en rekke internettkilder på norsk, svensk, dansk, tysk, engelsk, fransk og spansk, som jeg her kun angir de aller viktigste av:
Hans-Otto Dill: Von Lull bis Las Casas: die spanischen Anfänge des modernen
Toleranzdiskurses. Kilde: 2.hu-berlin.de/leibniz-sozietaet
no.wikipedia.org/wiki/Fès
no.wikipedia.org/wiki/Malteserordenen
no.wikipedia.org/wiki/Almohadene
de.wikipedia.org/wiki/Meriniden
en.wikipedia.org/wiki/Alaouite_dynasty
de.wikipedia.org/wiki/Ibn_Baddscha
de.wikipedia.org/wiki/Averroës
en.wikipedia.org/wiki/Ibn_Sabin
de.wikipedia.org/wiki/Al-Ghazali
no.wikipedia.org/wiki/Farid_ud_din_Attar
de.wikipedia.org/wiki/Abd_al-Qadir_al-Dschilani
no.wikipedia.org/wiki/Rumi
de.wikipedia.org/wiki/Emirat_von_Granada
de.wikipedia.org/wiki/Alhambra
no.wikipedia.org/wiki/Valencia
no.wikipedia.org/wiki/Zaragoza
de.wikipedia.org/wiki/Alcalá_de_Henares
no.wikipedia.org/wiki/Paracelsus
sv.wikipedia.org/wiki/Raimundus_Lullus
de.wikipedia.org/wiki/Levi_ben_Gershon
de.wikipedia.org/wiki/Chasdaj_Crescas
no.wikipedia.org/wiki/Jakobsstav
de.wikipedia.org/wiki/Solomon_ibn_Gabirol
no.wikipedia.org/wiki/Hundreårskrigen
en.wikipedia.org/wiki/Château_de_Lusignan
no.wikipedia.org/wiki/Les_Très_riches_heures_du_Duc_de_Berry
en.wikipedia.org/wiki/Herbal
Link til 1. del av essayet
Link til 2. del av essayet
Skriv gjerne en kommentar om hele essayet på min blogg
Til toppen
Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606-69), Den polske rytter (Tamalan forfølger Bajesid ved Istanbul; 1655) gjelder ifølge tradisjonen som et portrett av Christian Rosenkreuz i hans daværende inkarnasjon.
Kilde: wiki.anthroposophie.net
Kilde: wiki.anthroposophie.net
Første møte mellom Jalal ad-Din ar-Rumi (ridende) og Shams-e Tabrizi (dervish i en mørk kappe). Tyrkisk miniatyr fra 1600.
Kilde:: de.wikipedia.org
Kilde:: de.wikipedia.org
Et bilde fra „Rosenkreutzernes hemmelige figurer“ fra 1785. Kilde: de.wikipedia.org
