anthrokarma

konferansens motto Fra brennpunkter til lyspunkter (tysk: Von Brennpunkten zu Leuchtpunkten) og på Biologisk-dynamisk Forenings hjemmeside oppdaget jeg en fin artikkel av Jean-Michel Florin - en i trekløveret ved siden av Ueli Hurter og Thomas Lüthi i seksjonens nye ledelse - oversatt til norsk, som utdyper seksjonens årstema 2011/2012 Fremover mot kildene (tysk: Vorwärts zu den Quellen). I Florins artikkel leser jeg følgende:

“Når vi i alminnelighet forsøker å iaktta tidens symptomer, det være seg i landbruket eller i samfunnet generelt, så taler man i dag overalt om krise. […] Med den måten å tenke på, som har forårsaket problemene, vil vi ikke kunne løse dem. Men tradisjonelt går vi for det meste frem på denne måten: Et problem blir analysert, man forsøker å lære derav for å kunne gjøre det bedre neste gang. På denne måten handler man ut fra fortiden inn i fremtiden. Man skyver fortiden foran seg. Finns det en annen mulighet, kan et menneske, eller sågar en gruppe av mennesker, utvikle seg ut fra fremtiden?”

Kimekreftene til fremtiden

Florin finner en overensstemmelse mellom Claus Otto Scharmers tankeforsøk i forbindelse med hans “Teori U” og temaet i Rudolf Steiners såkalte Michaelsbrev: “Hva er jorden i virkeligheten i makrokosmos?” Scharmer var en av de sentrale bidragsyterne ved den nevnte konferansen. “I begge tilfelle er grunnspørsmålet: Hva skjer, når en gammel verden dør og hvorledes oppstår noe nytt? Og hvordan kan det nye komme inn i verden?” skriver Florin og fortsetter: “Man kan lett forstå, at prefabrikkerte konsepter eller patentresepter (er de aldri så biodynamiske eller antroposofiske) ikke hjelper noe, da de simpelthen viderefører det GAMLE. Hvis vi virkelig ønsker en fremtid for våre gårder og det biodynamiske landbruk som en hel impuls (forarbeiding, markedsføring, osv) må vi åpne oss for det NYE.”

Hva innebærer det å åpne seg for det nye? Steiner tar opp dette spørsmål i det nevnte brev, hvor han henviser til at en total forvandling av dekadente fortidstendenser bare kan skje, når vi søker “kimekreftene til fremtiden”. Han poengterer at vi ikke kan tenke ut fra fortidens erfaringer, hva som aldri før hadde vært der og hva som nå skulle kunne kime. Hvorledes kan vi så vite, hva fremtiden “venter” av oss? Hva er fremtidsrettet? Hvordan oppdager vi dette fremtidsrettede? Jean-Michel Florin skriver: “Så som planten dør hvert år, slik at den etter et kaos i hvilket den regenerer i sitt urbilde i kosmos for at den neste år kan bli en ny plante, således må vår ‘gamle’ verden dø, for at en ny kan oppstå. Vi må som planten gjennom et ‘kaos’ (åpning til det åndelige) for å skape nydanning (gjenfødelse).” Og han siterer Steiner: “På den annen side deltar mennesket i det som kimer i jorden. Fra det kommer dets viljeskrefter.”

Med tenkningen kan vi erkjenne den bestående verden, men ikke hjelpe en ny verden til å fødes, dertil må vi nå frem med viljeskreftene, angir så Florin. Scharmer ble invitert til å delta som inspirator ved Goetheanum, fordi hans metode for “sosial dugnad” egner seg for å komme frem til disse kimkrefter “gjennom å åpne tenkningen, følelsen og viljen”. Han tilbød et sett av prinsipper og praksismetoder som det ble arbeidet med i grupper for å nærme seg fremtiden på i en kreativ prosess, slik at nettopp den fremtid kunne bli aktuell som liksom ønsker å komme tilsyne ut fra alle deltagernes kvalifikasjoner og evner. Scharmer bemerker: “I stedet for utelukkende å tenke over allerede forgangne erfaringer og reagere på dem må man hensette seg til kildestedet for en kommende fremtid. Jeg kaller dette å lære av en fremtid, som er i ferd med å oppstå for ‘presencing’.”

Å utvikle seg ut fra fremtiden

Alle har vi en anelse om hva fortid og nåtid innebærer, siden vi ustanselig - i hvert fall når vi er våkne og ikke sover - står inne i tidsforløpet med vår bevissthet og kan iaktta fra minutt til minutt, fra time til time og fra dag til dag, hva som forandrer seg. Men hva er fremtid? Hvordan kan vi danne oss et relevant begrep om fremtiden, om det som ennå ikke har skjedd? Hva menes egentlig med det å utvikle seg ut fra fremtiden, som Jean-Michel Florin programfester som en oppgave for den biodynamiske impuls? I all fremskrittstro, pessimisme og optimisme og i de krav på og ønsker om fornyelse (innovasjon) innenfor den antroposofiske bevegelse inklusive steinerskolebevegelsen og det biodynamiske jordbruk, som har blitt debattert og formulert så mye i de siste årene og som også kommer til uttrykk i referatet ovenfor, forekommer det meg som om avgjørende aspekter av antroposofiens eget tidsbegrep, Steiners forståelse av historiske symptomer og meditative øvelser for utviklings- og karmaerkjennelse kunne utdypes mye mer og settes i forhold til genuine erfaringer gjort i dag.

En grunnleggende idé i antroposofiens tidsforståelse er at hvert bilde eller forestilling av fortiden tilsvarer en fremtidig mulighet. Steiner skildrer nemlig i boken Vitenskapen om det skjulte at det som viser seg for forskeren av det åndelige, når han forsøker å observere de skjulte fakta fra fortiden, rommer alt det som vi kan vite om nåværende og fremtidige tilstander. I antroposofisk mening kan vi ikke forstå jordens utvikling og dermed heller ikke hva fremtid er, hvis vi ikke observerer kjensgjerninger i de forutgående utviklingstrinn. For hva vi mennesker i dag i den jordiske verden står overfor, inneholder i visst henseende fakta som var gjeldende i tidligere utviklingstrinn av jorden selv. Steiner skisserer en syvdelt utvikling fra en nesten endeløs fjern fortid inn i en like fjern fremtid, som korresponderer delvis med inndelningen av våre syv ukedager fra lørdag til fredag, som igjen tilsvarer den opprinnelige jødiske kalenderforståelse, der lørdag (som står for planeten Saturn; jfr. engelsk: Saturday) var den første skapelsesdagen. Jordens fysiske evolusjonsperiode motsvarer det fjerde stadium i denne kosmiske utvikling, men dens “utmålte” tidsperiode betraktes imidlertid her i forhold til både tirsdag og onsdag i sammenheng. Vi befinner oss således i vår tid tilsvarende onsdagen (som står for planeten Merkur; jfr. Fransk: Mercredi) og Golgathamysteriet utgjør overgangen mellom den marsorienterte del og den merkurorienterte.

De vesener og ting som var delaktige i det tredje evolusjonsstadiet - motsvarende mandag -, har ifølge Steiner utviklet seg videre. Hva som i dag tilhører jordens sammenhenger, stammer fra dem. Men ikke alt som utviklet seg videre fra “mandagstilstanden” til jordens tilstand, er tilgjengelig for den sansebevissthet som vi mennesker nå har. Steiner poengterer at en del av det som kom med over fra “månen”, først kan bli tilgjengelig for et visst nivå av høyere, oversanselig bevissthet. Slik erkjennelse oppdager da at vår jordiske verden bærer i seg et oversanselig sjikt som motsvarer den del av måneevolusjonen, som ikke har kondensert så langt at vår normale fysisk-sanselige bevissthet kan oppfatte den. Vår jordiske verden inneholder dette fortidselement i en slags fremskreden tilstand slik som den er for øyeblikket, og ikke slik den var i den urgamle månetilstanden. Den oversanselige bevissthet kan imidlertid danne seg et bilde eller motta imaginasjoner også av den daværende tilstanden i et slags tilbakeblikk.

For hvis denne sublime bevissthet fordyper seg i en meditativ iakttakelse, viser det seg at den imaginative betraktningen i seg selv liksom gradvis blir brutt ned i to forskjellige bilder. Ett bilde viser seg som den tilstand som jorden hadde under måneevolusjonen. Det andre bildet viser “jorden” i en slags frøtilstand, liksom en spire som først en gang i fremtiden kommer til å oppnå det, som jorden åndelig sett allerede har i seg i dag. Ved nærmere observasjon, skriver Steiner, viser det seg at det som på en viss måte er virkningen av det som skjer på jorden, strømmer kontinuerlig inn i en fremtidsform. I denne fremtidsform har vi derfor det for oss, som jorden skal bli til i det neste evolusjonssteg som motsvarer torsdagen og som Steiner kaller jordens Jupitertilstand. Effekten av livet på jorden i naturrikene og virkningene av menneskehetens foretagender og oppfinnelser i alle kulturer og sivilisasjoner forener seg med hva som skjer i den karakteriserte oversanselige verden og alt dette omdanner seg til fremtidens verdenssystem i en prosess, hvor jorden kommer til å forandre seg på lignende måte som månetilstanden ble “født på” nytt i og med jorden. Det interessante ved denne noe kompliserte fremstilling av jordens formforvandlinger og evolusjonens tidsprosess er at fortid, nåtid og fremtid står i kontinuerlig vekselvirkning med hverandre og samtidig med både en fysisk og en oversanselig verden. Dette er noe som pågår uavlatelig, så i alle våre betraktninger over det forgangne, det inneværende og det fremtidige burde vi ha dette “labyrintiske” samspill for øye. Det syns for meg som om Claus Otto Scharmers begrep og metode, kalt “presencing”, forutsetter denne kooperasjon av inneboende kvaliteter i samtidighet og tilstedeværelse, uten at han spesifiserer dette nærmere.

Omsnuingen av roms- og tidsopplevelsen i den oversanselige bevissthet

I Richard Wagners opera Parsifal - Et scenevielsesfestspill i tre akter spør den unge Parsifal (min oversettelse etter teksten i det tyske partituret fra 1883): “Hvem er gralen?“ Og hans lærer Gurnemanz svarer:

“Det passer seg ikke å tale om den;
men du selv ble utvalgt for den,
kjennskapet om den vil ikke gå tapt for deg. -
Og se! - Det virker for meg
som om jeg rett erkjente deg:
til den fører der ingen vei
gjennom land og hei,
og gralen vil ikke oppsøke noen,
som den selv ikke ønsker å lede over broen.”

Deretter svarer Parsifal: “Jeg går nesten ikke, - men jeg tror meg selv en lang vei.” Og så kommer Gurnemanz med sin betegnende replikk, hvor en antydning om hvor gralen befinner seg, toner frem mellom ordene: “Du skjønner, min sønn, til rom blir tiden her (tysk: Du siehst, mein Sohn, zum Raum wird hier die Zeit).”

Egentlig finnes det ingen metode innefor de fysiske grenser ved å oppleve tiden på som sådan. Vi opplever den alltid ved hjelp av rommet og dets virkninger. Hvis klokkens visere ikke flyttet på seg rundt urskiven, ville vi ikke ha oppfattet tiden. En klokke er bare en fysisk anretning, for å oversette jordens bevegelser i forhold til solen. Også solens, månens og planetenes gang over himmelen stiller det faktum frem at de romlige variasjoner er foran oss og dette gir oss en idé om tiden. Når romforholdenes forandringer tidvis utviskes ved ytre omstendigheter, som f.eks. når vi befinner oss midt inne i en snøstorm eller i tett tåke på fjellet, kan vi lett miste fornemmelsen av tiden. Men finnes det da ingen tid inne i rommets dimensjon? Der finnes kun de forskjellige tredimensjonale ordninger. Tiden opplever vi egentlig kun i oss selv, i vår sjels indre. Tid er ikke en fysisk, men en mental realitet. I det sjelelige og særlig ved hjelp av erindring kan vi erkjenne tidens eksistens, men dermed trer vi egentlig også ut av rommet og inn i en oversanselig virkelighet. Tiden er ingen realitet på jorden, påstod Steiner. For å erkjenne tid som en realitet, måtte vi bli kvitt alt romlig, men hvis vi gjorde dette helt og holdent, ville det bety at vi kom til å dø. (1)

Det innebærer en viss vanskelighet å snakke om autentiske åndelige erfaringer. Dette ligger i det faktum at når vi skuer “opp” i den åndelige verden, er vi nødt til å avvenne oss med å betrakte det åndelige på samme måte som vi iakttar den fysiske verden på. I “tilstedeværelsen” på det åndelige plan finnes det nemlig ikke noen romlig dimensjon. I stedet forløper en rekke begivenheter stadig videre - eller de kommer og går og kommer igjen - liksom vi kjenner til det fra tidsopplevelsen. I det åndelige forløper alt i tidsavsnitt, i tidsrom. Alt er prosessuelt (se: GA 161, side 259). Det åndelige kan oppleves som en kunstferdig enhet av musikk og maleri som samtidig flettes inn i hverandre i en vev av to- og endimensjonalitet, men aldri i tredimensjonalitet i fysisk mening.

Tiden, det eteriske og det astrale plan - fjellbekken og vannymfen

Steiner sa at en titt inn i den oversanselige dimensjon som kalles det astrale plan, virker slik at vi umiddelbart overvinner den fysiske verdens såkalte maya og derved gjennomskuer tiden i dens illusoriske makt (se GA 125, side 148). Maya (sanskrit: maya, av ma “ikke” og ya “dette”) er et begrep innen hinduismen med flere betydninger. Vanligvis refererer det til det materielle univers skapt av guden Brahman, som oppfattes å bestå av et stort antall separate ting. Gudinnen Mayas “slør” er imidlertid ifølge hinduismen en illusjon eller et “spill” som skjuler den grunnleggende enhet i virkeligheten bak den tilsynelatende mangfoldighet. Maya tilsvarer det moderne begrep Matrix, hvor den verden vi kjenner til, ikke er hva den ser ut til å være. Tiden “river seg selv i stykker”, den er så å si et elastisk begrep, når man stiger inn de høyere verdener, erklærte Steiner drastisk og beskrev at i den eteriske verden og på det astrale plan beveger tiden seg tilbake eller bakover - så å si baklengsvendt i forhold til det fysiske plan. I det åndelige oppdager vi først virkningen og deretter årsaken. Ut fra dette åndelige fenomen kan vi lære å forstå, hva det innebærer å ha en profetisk evne og ingen kan forutse fremtidige hendelser, uten på denne måten å gå baklengs i tidshendelsene. (2)

En gang for mange år siden opplevde jeg dette åndelige faktum med tidens såkalte dobbeltstrøm på en overraskende og dyptgripende måte. Jeg befant meg på vår familiehytte i fjellet og gikk for å hente vann i bekken. En stund satt jeg på stien og lyttet og studerte det rislende vannet som på dette sted er dypere enn bekkens naturlige bunn og staket opp med steinheller, slik at vannbæreren kan dyppe hele bøtten ned i “brønnen”. Jeg ”lekte” en stund litt med vannet, ved å fylle det opp og helle det ned igjen. De klukkende toner, spiralformasjonene i bølgene, speilingene i overflaten, myren, fjellbjørken og sollyset dannet til sammen en symfoni av eventyrlig vakre inntrykk. Jeg lukket og åpnet øynene vekselvis en stund og plutselig “så” jeg inn i en annen verden. Først var det som om verdens vakreste kvinne satt der og vasket sitt nydelige legeme og sitt lange bølgende hår i bekken sammen med sine mange venninner som alle satt på huk oppetter bekken og liksom gjorde det samme. Så ble jeg klar over at det som lignet på hår, var deres visdom som liksom strømmet “oppover” mot fjelltoppen, men i virkeligheten strømmet bakover i tiden tilbake til urvisdommen hos høye skapervesener som “nymfen” og hennes vannvesenvenninner ved bekken priste og tilba i grenseløs ærbødighet. - Rudolf steiner beskrev tilsvarende åndelige erfaringer med følgende ord:

“I det øyeblikket man skuer inn i den åndelige verden og samtidig vender seg mot fortiden, er det som om fortiden har stanset opp. Den er fremdeles der. Tiden blir til rom. Fortiden opphører å være umiddelbart forgangen. Dermed forsvinner også begrepet nødvendighet å ha en mening. Man har ikke en fortid, noe nåværende og en fremtid, men man står overfor noe som er permanent.” (3)

I den moderne geometri - for eksempel når en kurve kan fremstilles med tangenter - kjenner man til denne omsnuing av forholdene som er karakteristisk i det oversanselige og som gjør seg gjeldende også i eterverdenen.

“Overfører man det som i de negative tallene betyr ‘mindre enn ingenting’ på tyngdekraften, får vi i stedet for den kjente kraft som rettes nedover mot sentrum av jorden en omvendt kraft som virker oppover mot himmelen, mot periferien eller snarere stråler inn fra omgivelsen (som ikke er punktartet, men heller utvider seg flateaktig) liksom tiltrekkende eller sugende. Denne type tilnærming er svært uvanlig for oss. Om vi interesser oss for eterfeltet og tar kommentarer av Rudolf Steiner og Heinz Grill seriøst, anser jeg det hensiktsmessig å behandle denne annerledes type geometriske perspektiv og praksis og ved den å øve forholdenes omdreining. […] Mens materien generelt er underlagt gravitasjon, vokser planter som også er en del av den materielle verden, helt naturlig motsatt tyngdekraften oppover. Refererer dette til en ‘letthetskraft’ som spesielt utfolder sin virkning i området for det levende?” (4)

Karmiske virkninger og fremtiden - selvbiografiens parabel

Steiner fortalte at alt som kommer til å skje her på det fysiske plan i en fjern fremtid, på en måte allerede er forberedt i den åndelige verden. Det forbereder seg i forkant på så vel astral- som det såkalte devakanplanet allerede lenge før det opptrer på jorden. Det indiske begrep devakan (også kalt mentalplanet) betegner den åndelige verden som ligger “over” astralplanet. Devakan eller den egentlige åndelige verden er en skapende verden. Arketypene for all formdannelse og utvikling og alle åndelige vesener og individualiteter stammer herfra eller har sitt åndelige opprinnelse her. Ved å skue det som baner seg frem i den åndelige verden, kan vi forfølge tendenser som er på vei til å bli fysisk virkelighet og som først senere komprimeres til fysiske realitet (se: GA 93, side 200f). Særlig når det gjelder karmiske sammenhenger er det slik mulig å oppdage impulser som lever i det åndelige felt og som sannsynligvis får virkninger for fremtiden. På den ene siden har de sine “røtter” i tilsynelatende “avsluttede” tidligere liv i fortiden, men på den andre siden er de med sine “grener” forbundet med våre umiddelbare handlinger i nåtiden - i det pågående liv. Fruktene kommer så en gang inne i fremtiden - kanskje først i en kommende inkarnasjon.

Lenge før man lærer å utvikle karmaforståelse, karmabevissthet eller et karmisk klarsyn, er det mulig å bli seg bevisst, hvordan de tre “tidsdimensjonene” - fortid, nåtid og fremtid - griper inn i hverandre og påvirker hverandre - hva gjelder den åndelige side av dem. I tiden virker forskjellige sammenhenger som har med rytmer og “gjentagelser” å gjøre, tilsvarende det vi kjenner fra musikken. Det er mulig å oppdage situasjoner, perioder og øyeblikk i ens egen biografi som svarer til det vi kan kalle “gjentagende kontrapunkt”. Dette kan illustreres skjematisk: Jeg kan inndele min biografi på en buet linje, en såkalt parabel som begynner oppe til venstre, bøyer seg nedover og etter et dybdepunkt fortsetter videre oppover mot høyre. Denne buede linje - som interessant nok ligner litt på en bumerang - inndeler jeg i seks like hovedavsnitt. Hvert avsnitt inndeles så i syv mindre deler. Øverst til venstre tenker jeg fødselsøyeblikket, nederst i dybdepunkter svarer til 21-årsdagen og punktet øverst til høyre skal forestille 42-årsdagen; de andre avgrensningene motsvarer 7- og 14-årsdagen slik at den første ligger parallell med 35-årsdagen og 14-årsdagen med 28-årsdagen. Når denne inndelning frem til det 42. år settes på utsiden av buen, kan jeg fortsette med å inndele de neste årene frem til 63. som ligger på innsiden av 21. og videre opp til 84. som tilsvarer fødselen. 84 er 12 ganger 7! Vi kan også tenke oss denne grafiske fremstilling av biografien som en tredimensjonal form, som en skål som liksom “fylles” og “tømmes” igjen alt ettersom livet skrider “frem” og “tilbake”.

Når jeg nå erindrer begivenheter i mitt liv og skriver enkelte hendelser med stikkord inn på de rette årstall på parabelen, ser jeg at senere hendelser motsvarer tidligere episoder som ligger på de parallelle linjene eller i en tenkt “vannflate”. Ved slik selverkjennelse på papiret blir det tydelig at en begivenhet f.eks. i barndommen korresponderer med eller “drar med seg” tre ulike nye hendelser senere i livet. En foreteelse i femårsalderen motsvarer begivenheter da jeg var 37 og 47 og vil stå i forbindelse med med noe når og hvis jeg blir 79. Hvordan en tidligere hendelse slik “overskygger” - bedre ville det være å si: “kaster lys over” - senere begivenheter i livet, må undersøkes i hvert enkelt tilfelle. Hvis jeg som fokuseringspunkt for eksempel bruker “nær drukningsulykken”, da jeg faktisk falt under isen og ble reddet av min eldre bror og to kamerater - samt noen andre spesielle opplevelser som skjedde i 1959, da jeg var fem år gammel - og sammenligner med begivenheter i korrespondansepunktet for 1991, så vet jeg at det da skjedde flere ting som grep dypt inn i min biografi. På den ene siden sto jeg inne i dramatiske sosiale sammenhenger i forbindelse med finalen i byggingen av det nordiske antroposofiens hus - senere kalt Kulturhuset i Ytterjärna -, hvor jeg medarbeidet som maler, samtidig døde Jørgen Smit, min eldste sønn ble født og jeg engasjerte meg i dannelsen av den kunstneriske seksjon innefor Den frie høyskole for antroposofi i Sverige. Noen av disse hendelser var begynnelsen på en prosess som på en måte ble avsluttet ti år senere - altså i det neste kontrapunktet i 2002 - da jeg trådte ut som langvarig medlem av Antroposofisk Selskap. Den “strøm” som jeg hadde kommet inn i fra og med de siste år som jeg bodde i Järna resulterte så å si i at jeg liksom stanget hodet i “tilfrosne” tendenser innefor den sammenheng som hadde vært mitt karmiske hjemsted i årtier.

Skjedde ulykken i isvannet hos den femårige gutten liksom for å legge ned i sjelen og organismen en henvisning til fremtidige hendelser som allerede pågikk og forberedte seg i det åndelige felt? Skjedde det muligens også en forrykking mellom fysisk legeme, eterlegeme og astrallegeme hos gutten som muligens resulterte i en to år for tidlig fødsel av det individuelle eterlegeme? I min biografi kan jeg nemlig iaktta en parallell syvårsrytme fra fem til 12, 19, 26, 33, 40, 47, 54 år som liksom overlapper eller med to års forskjell foregriper den klassiske syvårsrytme. Hvordan forholder det tidligere inntrufne seg til det som skjer senere? Hva er samtidighet? Er tiden kontinuerlig, evigvarende samtidighet utenfor rommet? Er tiden et felt motsvarende et energetisk “garn” som veves av fortid, nåtid og fremtid? Herman Wildenvey formulerte en lignende tanke i sitt poetiske språk: “I morgen heter vårt i dag - i går, / og all vår fremtid heter fortid siden, / men det forklarer at hvert nu vi når / er selve evigheten midt i tiden.”

En av mine klienter oppdaget at dødsøyeblikket for hans mormor, som hadde inntruffet i hans tidlige ungdom, dukket opp igjen på avgjørende tidspunkter senere i hans liv og nemlig midt i noen vanskelige forhold til noen andre familiemedlemmer. Vedkommende hadde vært mye sammen med bestemoren i sin barndom og hun hadde alltid liksom hatt et ekstra øye til ham. Vi fikk så det inntrykk at den avdøde direkte eller hennes positive utstrålning likesom fra det hinsidige hadde virket inn i hans fortsatte liv og brakt ham den uunnværlige støtte som han trengte nettopp i disse krisene som hadde dukket opp helt uforutsett. Oppdagelsen av denne “musikalske treffsikkerhet” i biografien, hjalp ham nå til å begynne å fordype sitt forhold overfor spirituelle temaer.

På denne måten kan vi oppdage at fortid ikke kun bevirker fremtid i et ytre hendelsesforløp, men at den akkumuleres på det åndelige plan, for så å virke inn i den romlige dimensjon igjen på et nytt og annerledes sted. Derfor er det på en måte riktig å si at fortiden kommer imot oss fra fremtiden. Det ligger i karmas kurve at likt tildrar seg likt. I våre dager snakkes det mye om tiltrekningens lovmessighet (eng. : Law of Attraction). “Karmas bumerang” kommer alltid tilbake til oss selv - noen ville si: på godt og ondt, men jeg sier: Karma kommer kun med det gode! Karma er kun kilde, utspring og tilbakevirkende fruktbarhet. Karma er et tilgodehavende, en mulighet for fremtid. Alt såkalt ondt, galt, kriminelt, tragisk og forferdelig som skjer via mennesker, står selvfølgelig så å si i relieff til en karmisk “klangbunn”, men det menneskelige karma i seg selv forårsaker i egentlig forstand ikke slike hendelser, fordi karma ikke griper inn i viljen, men “holder inne” like før jeg handler. Så anser jeg det for eksempel som formastelig, hvis noen hevder at drapet på Osama bin Laden 2. mai i år kan begrunnes i hans karma. Det kriminelle i verden er helt og holdent et produkt av den seiglivede ytre fortid som vi skyver foran oss. Slik fortid - tradisjon, lover, reglementer, fundamentalistisk tro osv. - har da blitt til et slaggprodukt av vår ufullendthet og næring for vår egoisme, fordi vi ikke har forvandlet og fornyet dem ut fra “indre” fortid, dvs. karmisk fremtid som er tilgjengelig for imaginativ bevissthet.

16. mai 2011

opp