Thomas Senne: Herr van Vliet, du er jo en kjenner av manikeismen og gnostisismen. Finnes det nye innsikter, fordi man først nylig har funnet eller analysert tekster, slik som Köln Mani-Codex?
Roland van Vliet: Det finnes mange nye innsikter. Spesielt Köln Mani-Codex som du nettopp nevnte, har vist at manikeismen - som det feilaktig har blitt antatt - ikke er en persisk, sterkt dualistisk preget åndelig bevegelse, men en kristen. (1) I Köln Mani-Codex kan vi lese at Mani vokst opp hos ”døperne”. Dette visste man allerede fra andre kilder. (2) Men i Köln-kodeksen som ble kjent i 1969 og deretter i ca. 20 år ble nøye vitenskapelig undersøkt, blir det klart at Mani vokste opp hos de jødisk-kristne elkesaittene og til og med som et barn på fire år satte Frelseren Kristus i sentrum for sin tilbedelse. (3) Disse erkjennelsene førte den gangen til en revolusjon innenfor vitenskapen. Derfor kan vi si at den opprinnelige manikeismen ikke var en persisk religion som først fikk en kristen farge ved misjonering, men at det helt enkelt var omvendt. Opprinnelig var manikeismen kristen og tilhørte urkristendommen. Først senere justerte Mani sine ideer i forhold til Zarathustras lære for den persiske keiseren Sjahpur I.
Mani har også for eksempel brakt solvesenet ”Ahura Mazda” som i den persiske zoroastrismen er aktet som en ”stor aura”, i sammenheng med Kristus og dermed gjort klart at denne førkristne religion i seg selv har en kristen substans i sin kjerne.
Selvfølgelig er det også svært viktig at Mani som en kristen teosof har ført ulike religioner sammen og at navnet ”Ahura Mazda” i manikeiske tekster ble koblet sammen med ”urmennesket” eller ”Kristus” - med en forutsetning for at en overensstemmelse mellom de ulike religioner kan oppstå.
I en av de liturgiske tekster til det antroposofiske ”Kristensamfunnet”, jeg mener det er i trosbekjennelsen, heter det noe sånt som: ”Et allmektig, åndelig og fysisk Gudsvesen er tilværelsens grunn for himmel og jord” - en formulering som ble gitt av Rudolf Steiner. Kurt Rudolph regner manikeismen til gnostisismen i sitt klassiske verk ”Die Gnosis”. (4) I mange gnostiske tekster blir denne ”tilværelsens grunn” - i hvert fall når det gjelder den fysiske siden, materien, kalt ”Hyele” - sett på som en ond ”skapergud”. Den såkalte ”demiurg” er diametralt motsatte og en god ”fadergud” - noen ganger er også en slags ”modergud” nevnt. Hvilken posisjon inntar Mani og hans tilhengere i dette spørsmål?
Etter min mening bør manikeismen ikke kalles gnostisisme, for med gnostisismen forstår jeg en strømning, hvor dualismen er veldig sterkt utpreget. Og den sier at det er en guddommelig gnist i deg som ikke tilhører denne verden. En ond gud har skapt denne verden som sjelen må frigjøre seg fra. Denne holdningen er etter min mening ikke manikeisk, fordi manikeismen gir veldig sterkt uttrykk for at vår verden ble skapt av Faderens levende ånd og at det er en god verden, selv om det i denne verden eksisterer en moderat form for dualisme mellom godt og ondt. Denne kontrasten mellom godt og ondt vurderer manikeismen som svært viktig. Du lærer nemlig på denne måten at Faderens levende ånd skapte verden og derfor kun tillot det onde for å muliggjøre en videreutvikling av mennesket: Egentlig er dette en veldig moderne setting at det onde kun tillates fordi det har en funksjon for utviklingen av det gode.
”Det onde er tillatt i verden,
fordi det har en funksjon
for utviklingen av kjærlighet
som så i sin tur kan overvinne det onde.”
Da tenker man selvfølgelig uvilkårlig på Goethe og Mefistos uttalelse i Faust: ”Jeg er en del av den kraft som alltid ønsker det onde og uavlatelig skaper det gode.” Hvordan står så Mani i det hele tatt til det ondes mysterium? Deler han det også inn i Lucifer og Ahriman liksom Rudolf Steiner?
Hvis du ønsker å uttrykke det antroposofisk, så må det sies at det fantes en stor utvikling allerede før skapelsen av vår verden. Det finnes i alt syv store Kosmoi (verdenstilstander). Av disse er vår verden den fjerde, som det fortelles om skapelsen, i Genesis. I perioden før Genesis har det etter manikeisk oppfatning allerede vært et lyskosmos som ble truet av mørkets verden som hadde blitt godkjent av den åndelige far.
”Ahriman” - forresten et begrep av de persiske manikeerne - har deretter kjempet mot denne verden av lys, som nå måtte svare på trusselen fra de mørke kreftene. Så fortelles det at i lysverdenen fantes det ingen våpen som de kunne ha kjempet med, siden det i deres rike kun fantes lys og kjærlighet. Derfor skulle det opprinnelige mennesket eller Kristus - altså før tiden som det blir talt om i Genesis - forbinde seg med mørkets verden i et kjærlighetsoffer, for på denne måten å blidgjøre de opprørske gruppene. At det onde i det hele tatt ble tillatt, ligger i den kjensgjerning at lysets verden var stivnet i en kontemplativ ro. Ved ”det ondes brodd” som faktisk også kommer til uttrykk i Faust, skal dette lys gradvis forvandles til kjærlighet. Antroposofisk uttrykt: Opprinnelig var ”lyset” ennå luciferisk og i konfrontasjon med Ahrimans kraft skulle det omdannes til Kristus-kjærlighet.
I min forskning er følgende generelt sett det fenomenologiske vesensmotiv i manikeismen: At det gode - uten å miste sitt eget vesen - forbinder seg i kjærlighet med det onde, slik at det kan bli forvandlet. Å gjøre dette overfor seg selv, er etter min mening i dag en viktig oppgave for menneskeheten.
I noen av manikeernes salmer synes det også å ha eksistert en form for virkelighetsflukt, slik vi kjenner det fra mange gnostiske verker. Meg bekjent blir materien og det onde som tjenere for det gode i hvert fall ikke absolutt bekreftende beskrevet i mange manikeiske tekster. Hvorfor?
På kosmologiens plan innebærer manikeismen en moderat dualisme. Det onde er tillatt i verden fordi det har en funksjon for utviklingen av den kjærlighet som i sin tur kan overvinne det onde. På det sjelelige plan derimot finnes det i manikeiske tekster en mye sterkere dualistisk tendens. Dette er fordi det var viktig for Mani å skille mellom godt og ondt i den egne sjel. Under ingen omstendigheter burde eleven for tidlig si: ”Å, det onde hører faktisk til det gode som en funksjon av det gode.” For ellers kunne det ha medført en slags moralsk fordervelse. Kun for de manikeiske ”utvalgte”, de såkalte ”electi”, som var modne for slike erkjennelser, uttrykte Mani seg mer differensiert. De var innviede og besatt tydeligvis en evne til oversanselig klarsyn. Først må altså forskjellen mellom godt og ondt bli oppdaget på et nivå i den egne sjelen. Dette kommer faktisk til uttrykk i manikeernes johanneisk fargede salmer, ved at man må avvise verden. Men så kan det på et høyere trinn i skoleringen tales tydeligere om det faktum at det finnes et dypere mysterium, hvor det onde har en positiv funksjon for den videre utviklingen av det gode.
Mani har altså åpenbart avhengig av sitt publikum talt differensiert?
Ja, det stemmer. Selv Jesus Kristus snakket jo annerledes med sine disipler enn til mannen i gata. Da jeg arbeidet meg inn i saken, brakte nettopp disse forskjellene meg i starten store problemer, men selvfølgelig også påstandene hos de tradisjonelle ”kirkefedrene” som var fiendtlig innstilt til manikeismen. Det fantes for eksempel misvisende kommentarer om at manikeerne angivelig skulle ha fortalt at djevelen hadde skapt mennesket og at Kristus ikke egentlig hadde blitt menneske, fordi det er rett og slett utenkelig at han skulle ha ønsket å leve i en forgjengelig kropp. Etter intensiv forskning i tekstene om manikeismen, som ble funnet nylig, har jeg derimot funnet ut at denne uttalelsen ikke er sann. Ifølge disse tekstene er menneskeheten ikke skapt av djevelen. Ahriman har bare bidratt til å danne den fysiske kroppen, men ut ifra Kristi perspektiv. Dessuten er det ikke sant at manikeerne hevdet at Kristus ikke har hatt noen kropp. Snarere ble etter deres syn Kristus menneske ved Jordandåpen. De har således ikke forsømt eller avvist det kroppslige. Derfor har jo oppstandelsen i det hele tatt en mening. Manikeismen er dermed i sin kjerne kristen og ikke gnostisk.
La oss snakke om temaene penger og fattigdom. Avvisningen av penger og rikdom var utbredt hos manikeerne. Er en slik holdning, å gå rundt i sekk og aske, som noen ganger blir observert selv i antroposofisk kretser, ennå i dag tidsmessig? For de som ikke har penger og er fattige, tenker ofte ikke på annet enn penger, for å få endene til å møtes.
Opprinnelig var dette løftet om fattigdom - som i middelalderen også fantes hos de manikeisk pregede katarene - ment som et middel til fornyelse og fordypelse av kristendommen, for at man fortrinnsvis skulle skille seg fra den katolske kirke som etter hvert hadde blitt havesyk og dekadent. I vår tid er imidlertid et løfte om fattigdom ikke mer en egnet måte. Generelt bør manikeismen nå gå igjennom en metamorfose. Det samme gjelder for seksualiteten som man bør akseptere og ikke avvise, slik som det tidligere var vanlig praksis hos de ”utvalgte”. Det er i vår tid viktig å håndtere penger på en manikeisk måte, og ved det mener jeg at du utvikler en kjærlighet til det onde, for å omgås med penger klokt og moralsk riktig innenfor det økonomiske felt.
Hva er de viktigste budskapene til manikerne? Jeg nevner noen ord: ”Urmennesket”, ”Kristus”, ”Jesus patibilis”, ”den lidende verdenssjelen”. Slike begreper dukker fornyet opp i manikeiske skrifter. Den manikeiske jevnstillingen av urmennesket med Kristus virker for meg svært eiendommelig.
Hva vi har lært på skolen om at slangen fristet Eva i paradis og at vi har evaluert denne prosessen negativt, ser Mani noe annerledes. Han sier: Denne slangen er egentlig Jesus, eller mer presist: ”Jesus, solglansen” eller Kristus i overmenneskelig skikkelse før sin inkarnasjon. Og han hadde da undervist Adam i sann erkjennelse. Det handler derfor om en omvendt betydning av syndefallet, i forhold til slik vi kjenner det fra den katolske kirke.
Svært viktig i manikeismen er begrepet ”Jesus patibilis”. (5) Med dette mener manikeerne utstrømningen av Kristi sjel i alle ”ting”, men før skapelsen slik den er beskrevet i Genesis. Det betyr at i hver plante, i hver stein, i hvert dyr, men særlig hos mennesket lever en del av denne Kristi sjel som ble brakt inn i verden ved Kristi (som urmenneskets sjel) kjærlighetsoffer. Og det har manikeerne kalt ”Jesus patibilis” eller ”den lidende verdenssjelen”. Dette gjenspeiler også manikeernes moralske forholdet til verden: Fordi du bærer kjærlighet til ”Jesus patibilis”, har du også kjærlighet til naturen - forøvrig en innstilling som ikke er typisk for gnostisismen, men svært karakteristisk for keltisk kristendom. Man prøver altså å forløse naturen og å vise en trøstende andakt overfor alt som bor i verden. Etter min mening er dette det viktigste i manikeismen.
Noen holder manikeismen som ”den andre hovedstrømmen av kristendommen”, en verdensreligion, men som - liksom mange andre gnostiske tendenser - fra og med 3-400-tallet ble brutalt forfulgt og til slutt utryddet av de tradisjonelle kristne. Hva førte til manikeernes undergang og dermed til slutten på den kristne mangfoldet i tidlig kristendom?
Manikeismen gang var en gang utbredt fra Stillehavet til Atlanterhavet. Hvorfor ble denne ”andre hovedstrømmen av kristendommen” ødelagt? En grunn ligger sikkert i Manis vennskap med den persiske keiseren Sjahpur I. som forresten også godtok manikeismen som religion i sitt store persiske imperium. Selv i India fantes det manikeere. Men den romerske keiseren mislikte denne forbindelsen til den persiske herskeren, og så vedtok Diokletian et påbud om å forby manikeismen. Den andre og kanskje viktigere grunnen er imidlertid at Augustin var manikeer i ni år, men så skrev han 33 bøker og 6 traktater, hvor han bekjempet manikeismen. Dette har veldig mye bidratt til at denne åndsstrømning ble avvist av den katolske kirke som kjetteri. Hovedårsaken til at den tidlige kristendommen med sitt bemerkelsesverdige mangfold - som for eksempel funnene i Nag Hammadi gir uttrykk for - og med sin religiøse toleranse i det 4. århundre tok slutt, er imidlertid blant annet det faktum at Augustin på en dogmatisk måte fordømte og bekjempet manikeismen, selv om han fullt ut erkjente at manikeerne på mystisk vis dypt i sjelen hadde forbundet seg med Kristus.
Hvilken innflytelse har andre religioner hatt på manikeismen, slik som zoroastrismen eller buddhistiske bevegelser?
Selv Marco Polo spurte manikeere som han møtte i Kina, om de var kristne eller mer buddhister. Og de svarte: ”Kristne!” Men de var sterkt påvirket av buddhismen. Manikeismen var i Kina i det hele svært utbredt. Uforstyrret av katolisismen og islam var denne åndelige bevegelsen fortsatt utbredt der til inn på 1500-tallet. Det er selvfølgelig meget interessant, hvordan Mani selv tenkte over andre religioner. Gjennom åndelige intuisjon, gjennom den såkalte ”Paraklet” (Hjelperen), som er Den Hellige Ånd på en personlig måte, erfarte han at Buddha i India, Zarathustra i Persia, Hermes i Egypt, Laotse i Kina og Platon i Hellas, at alle disse store menneskehetslærere hadde vært lysapostler av den ene Kristus. Dette faktum ønsker jeg å betegne som ”kristen teosofi”. For Mani var det imidlertid ikke så viktig å kalle det vesen som han hadde opplevd i sitt åndelige syn for ”Kristus”. Navn som ”Ahura Mazda” eller ”Osiris” eller ”Vishnu” var likeledes akseptable for Mani. Det nye her var imidlertid for Mani, å proklamere at dette vesen - hva man enn ønsket å kalle det - hadde blitt menneske i Judea, helt hadde forbundet seg med verden og er nå virkelig verdens lys helt ned til jordens midtpunkt og at det muliggjør for jorden at den også kan transformeres.
Mani har hatt en direkte forbindelse til den åndelige sols visdom, noe som i siste instans er årsaken til at han som ”lysenes lys” - som gralen ble kalt av Wolfram von Eschenbach - i det hele tatt kunne levere en syntese av kunnskapen til de tidligere visdomslærere. Og fordi vi nettopp har nevnt gralen, kan vi også si at Rudolf Steiner betraktet Parsifal i det 9. århundre som en reinkarnasjon av Mani.
Mange av de gnostiske samfunn var en gang - slik det blir nevnt i Elaine Pagels bok ”Versuchung durch Erkenntnis” - strukturert på en demokratisk, anti-hierarkisk måte. De katolske, ortodokse og protestantiske kirker og til og med Kristensamfunnet er hierarkisk oppbygde. Er denne strukturen i forholdt til manikeisk kristendom en utdatert form?
I vår tid, i bevissthetssjelens tid er denne hierarkiske formen ikke lenger så viktig, men heller - også i Manis forstand - en universell sakramentalisme. Og det betyr at hver person kan være en prest, at vi kan være prester for hverandre. Deri uttrykker seg også kjærligheten til ”Jesus patibilis” at hver iakttakelse, hver handling som vi utfører, kan føles slik at dette tre eller dette menneske oppleves som den faktiske Kristus selv.
Hvordan kan i dag en revitalisert manikeisk kristendom se ut? Føler du deg personlig som en utpekt lærer, som en Electus av vår tid? Tross alt har du selv i følge egne uttalelser allerede hatt opplevelser av åndelig opplysning.
Før mine akademiske studier av manikeismen søkte jeg selv min egen vei til Kristus. En stor hjelp var derved det som jeg kaller for ”udelt oppmerksomhet”. Det er en effektiv metode for å håndtere det onde - også i meg selv. Her dreier det seg ikke om å fordømme det onde, men heller i bevisst åndelig nærvær med kjærlig interesse å iaktta hva som skjer i og rundt deg i hvert øyeblikk. Også å forstå at kjærlighet til Kristus er oppofrende kjærlighet for hele menneskeheten og naturen. Etter intensiv øvelse følte jeg så en meget sterk åndelig ild. Jag var den gangen 23 år gammel.
Da opplevde jeg at Kristi Ånd fylte meg helt. Jeg fikk altså en slags opplysning. Senere fant jeg igjen i gjenoppbyggingen av manikeismen i stor grad den samme åndelige ild, noe som kan kalles det å bli trøstet av Hjelperen (Paraklet). Mot denne bakgrunn finner jeg det særlig viktig i vår tid, ut fra denne åndelige substans som åpenbarte seg for meg på denne indre utviklingen, å jobbe med mennesker og også til å fremme deres personlige utvikling, men også vår ytre kultur, slik at vi kan være en skål for Kristi ånd, slik at også kristendommen kan utvikle seg videre.
Den tyske originalteksten er tilgjengelig i Internett her: forumkultus.de og her: manisola-de
Se også info3.de og manisola.nl
Roland van Vliet ble født i 1960 i Nederland. Han er filosof og arbeider med voksenopplæring, foreleser om intellektuelle strømninger, opptrer på scenen som spontanfilosof og guider ved spesielle kulturreiser i bl.a. Frankrike, Spania og Palestina. Roland van Vliet har grunnlagt ”Manisola” - et filosofisk institutt for personlig mesterskap og han underviser i dette mobile akademi på ulike steder i Holland, Tyskland og Sverige. På ulike seminarsteder i Tyskland gir Roland van Vliet også seminarer om andre temaer som problemløsning av stress og styrking av jeget - bl.a. sammen med Jelle van der Meulen.
I Verlag Urachhaus, Stuttgat, har han utgitt bøkene:
Manichäismus - das Christentum von Freiheit und Liebe
Manichäismus - Geschichte und Zukunft einer frühchristlichen Kirche (2007)
Wer, denken die Menschen, bin ich? Eine Christologie der Liebe (2010)
Oversatt med noter av Jostein Sæther 1. mars 2011.
nach oben
Roland van Vliet: Det finnes mange nye innsikter. Spesielt Köln Mani-Codex som du nettopp nevnte, har vist at manikeismen - som det feilaktig har blitt antatt - ikke er en persisk, sterkt dualistisk preget åndelig bevegelse, men en kristen. (1) I Köln Mani-Codex kan vi lese at Mani vokst opp hos ”døperne”. Dette visste man allerede fra andre kilder. (2) Men i Köln-kodeksen som ble kjent i 1969 og deretter i ca. 20 år ble nøye vitenskapelig undersøkt, blir det klart at Mani vokste opp hos de jødisk-kristne elkesaittene og til og med som et barn på fire år satte Frelseren Kristus i sentrum for sin tilbedelse. (3) Disse erkjennelsene førte den gangen til en revolusjon innenfor vitenskapen. Derfor kan vi si at den opprinnelige manikeismen ikke var en persisk religion som først fikk en kristen farge ved misjonering, men at det helt enkelt var omvendt. Opprinnelig var manikeismen kristen og tilhørte urkristendommen. Først senere justerte Mani sine ideer i forhold til Zarathustras lære for den persiske keiseren Sjahpur I.
Mani har også for eksempel brakt solvesenet ”Ahura Mazda” som i den persiske zoroastrismen er aktet som en ”stor aura”, i sammenheng med Kristus og dermed gjort klart at denne førkristne religion i seg selv har en kristen substans i sin kjerne.
Selvfølgelig er det også svært viktig at Mani som en kristen teosof har ført ulike religioner sammen og at navnet ”Ahura Mazda” i manikeiske tekster ble koblet sammen med ”urmennesket” eller ”Kristus” - med en forutsetning for at en overensstemmelse mellom de ulike religioner kan oppstå.
I en av de liturgiske tekster til det antroposofiske ”Kristensamfunnet”, jeg mener det er i trosbekjennelsen, heter det noe sånt som: ”Et allmektig, åndelig og fysisk Gudsvesen er tilværelsens grunn for himmel og jord” - en formulering som ble gitt av Rudolf Steiner. Kurt Rudolph regner manikeismen til gnostisismen i sitt klassiske verk ”Die Gnosis”. (4) I mange gnostiske tekster blir denne ”tilværelsens grunn” - i hvert fall når det gjelder den fysiske siden, materien, kalt ”Hyele” - sett på som en ond ”skapergud”. Den såkalte ”demiurg” er diametralt motsatte og en god ”fadergud” - noen ganger er også en slags ”modergud” nevnt. Hvilken posisjon inntar Mani og hans tilhengere i dette spørsmål?
Etter min mening bør manikeismen ikke kalles gnostisisme, for med gnostisismen forstår jeg en strømning, hvor dualismen er veldig sterkt utpreget. Og den sier at det er en guddommelig gnist i deg som ikke tilhører denne verden. En ond gud har skapt denne verden som sjelen må frigjøre seg fra. Denne holdningen er etter min mening ikke manikeisk, fordi manikeismen gir veldig sterkt uttrykk for at vår verden ble skapt av Faderens levende ånd og at det er en god verden, selv om det i denne verden eksisterer en moderat form for dualisme mellom godt og ondt. Denne kontrasten mellom godt og ondt vurderer manikeismen som svært viktig. Du lærer nemlig på denne måten at Faderens levende ånd skapte verden og derfor kun tillot det onde for å muliggjøre en videreutvikling av mennesket: Egentlig er dette en veldig moderne setting at det onde kun tillates fordi det har en funksjon for utviklingen av det gode.
”Det onde er tillatt i verden,
fordi det har en funksjon
for utviklingen av kjærlighet
som så i sin tur kan overvinne det onde.”
Da tenker man selvfølgelig uvilkårlig på Goethe og Mefistos uttalelse i Faust: ”Jeg er en del av den kraft som alltid ønsker det onde og uavlatelig skaper det gode.” Hvordan står så Mani i det hele tatt til det ondes mysterium? Deler han det også inn i Lucifer og Ahriman liksom Rudolf Steiner?
Hvis du ønsker å uttrykke det antroposofisk, så må det sies at det fantes en stor utvikling allerede før skapelsen av vår verden. Det finnes i alt syv store Kosmoi (verdenstilstander). Av disse er vår verden den fjerde, som det fortelles om skapelsen, i Genesis. I perioden før Genesis har det etter manikeisk oppfatning allerede vært et lyskosmos som ble truet av mørkets verden som hadde blitt godkjent av den åndelige far.
”Ahriman” - forresten et begrep av de persiske manikeerne - har deretter kjempet mot denne verden av lys, som nå måtte svare på trusselen fra de mørke kreftene. Så fortelles det at i lysverdenen fantes det ingen våpen som de kunne ha kjempet med, siden det i deres rike kun fantes lys og kjærlighet. Derfor skulle det opprinnelige mennesket eller Kristus - altså før tiden som det blir talt om i Genesis - forbinde seg med mørkets verden i et kjærlighetsoffer, for på denne måten å blidgjøre de opprørske gruppene. At det onde i det hele tatt ble tillatt, ligger i den kjensgjerning at lysets verden var stivnet i en kontemplativ ro. Ved ”det ondes brodd” som faktisk også kommer til uttrykk i Faust, skal dette lys gradvis forvandles til kjærlighet. Antroposofisk uttrykt: Opprinnelig var ”lyset” ennå luciferisk og i konfrontasjon med Ahrimans kraft skulle det omdannes til Kristus-kjærlighet.
I min forskning er følgende generelt sett det fenomenologiske vesensmotiv i manikeismen: At det gode - uten å miste sitt eget vesen - forbinder seg i kjærlighet med det onde, slik at det kan bli forvandlet. Å gjøre dette overfor seg selv, er etter min mening i dag en viktig oppgave for menneskeheten.
I noen av manikeernes salmer synes det også å ha eksistert en form for virkelighetsflukt, slik vi kjenner det fra mange gnostiske verker. Meg bekjent blir materien og det onde som tjenere for det gode i hvert fall ikke absolutt bekreftende beskrevet i mange manikeiske tekster. Hvorfor?
På kosmologiens plan innebærer manikeismen en moderat dualisme. Det onde er tillatt i verden fordi det har en funksjon for utviklingen av den kjærlighet som i sin tur kan overvinne det onde. På det sjelelige plan derimot finnes det i manikeiske tekster en mye sterkere dualistisk tendens. Dette er fordi det var viktig for Mani å skille mellom godt og ondt i den egne sjel. Under ingen omstendigheter burde eleven for tidlig si: ”Å, det onde hører faktisk til det gode som en funksjon av det gode.” For ellers kunne det ha medført en slags moralsk fordervelse. Kun for de manikeiske ”utvalgte”, de såkalte ”electi”, som var modne for slike erkjennelser, uttrykte Mani seg mer differensiert. De var innviede og besatt tydeligvis en evne til oversanselig klarsyn. Først må altså forskjellen mellom godt og ondt bli oppdaget på et nivå i den egne sjelen. Dette kommer faktisk til uttrykk i manikeernes johanneisk fargede salmer, ved at man må avvise verden. Men så kan det på et høyere trinn i skoleringen tales tydeligere om det faktum at det finnes et dypere mysterium, hvor det onde har en positiv funksjon for den videre utviklingen av det gode.
Mani har altså åpenbart avhengig av sitt publikum talt differensiert?
Ja, det stemmer. Selv Jesus Kristus snakket jo annerledes med sine disipler enn til mannen i gata. Da jeg arbeidet meg inn i saken, brakte nettopp disse forskjellene meg i starten store problemer, men selvfølgelig også påstandene hos de tradisjonelle ”kirkefedrene” som var fiendtlig innstilt til manikeismen. Det fantes for eksempel misvisende kommentarer om at manikeerne angivelig skulle ha fortalt at djevelen hadde skapt mennesket og at Kristus ikke egentlig hadde blitt menneske, fordi det er rett og slett utenkelig at han skulle ha ønsket å leve i en forgjengelig kropp. Etter intensiv forskning i tekstene om manikeismen, som ble funnet nylig, har jeg derimot funnet ut at denne uttalelsen ikke er sann. Ifølge disse tekstene er menneskeheten ikke skapt av djevelen. Ahriman har bare bidratt til å danne den fysiske kroppen, men ut ifra Kristi perspektiv. Dessuten er det ikke sant at manikeerne hevdet at Kristus ikke har hatt noen kropp. Snarere ble etter deres syn Kristus menneske ved Jordandåpen. De har således ikke forsømt eller avvist det kroppslige. Derfor har jo oppstandelsen i det hele tatt en mening. Manikeismen er dermed i sin kjerne kristen og ikke gnostisk.
La oss snakke om temaene penger og fattigdom. Avvisningen av penger og rikdom var utbredt hos manikeerne. Er en slik holdning, å gå rundt i sekk og aske, som noen ganger blir observert selv i antroposofisk kretser, ennå i dag tidsmessig? For de som ikke har penger og er fattige, tenker ofte ikke på annet enn penger, for å få endene til å møtes.
Opprinnelig var dette løftet om fattigdom - som i middelalderen også fantes hos de manikeisk pregede katarene - ment som et middel til fornyelse og fordypelse av kristendommen, for at man fortrinnsvis skulle skille seg fra den katolske kirke som etter hvert hadde blitt havesyk og dekadent. I vår tid er imidlertid et løfte om fattigdom ikke mer en egnet måte. Generelt bør manikeismen nå gå igjennom en metamorfose. Det samme gjelder for seksualiteten som man bør akseptere og ikke avvise, slik som det tidligere var vanlig praksis hos de ”utvalgte”. Det er i vår tid viktig å håndtere penger på en manikeisk måte, og ved det mener jeg at du utvikler en kjærlighet til det onde, for å omgås med penger klokt og moralsk riktig innenfor det økonomiske felt.
Hva er de viktigste budskapene til manikerne? Jeg nevner noen ord: ”Urmennesket”, ”Kristus”, ”Jesus patibilis”, ”den lidende verdenssjelen”. Slike begreper dukker fornyet opp i manikeiske skrifter. Den manikeiske jevnstillingen av urmennesket med Kristus virker for meg svært eiendommelig.
Hva vi har lært på skolen om at slangen fristet Eva i paradis og at vi har evaluert denne prosessen negativt, ser Mani noe annerledes. Han sier: Denne slangen er egentlig Jesus, eller mer presist: ”Jesus, solglansen” eller Kristus i overmenneskelig skikkelse før sin inkarnasjon. Og han hadde da undervist Adam i sann erkjennelse. Det handler derfor om en omvendt betydning av syndefallet, i forhold til slik vi kjenner det fra den katolske kirke.
Svært viktig i manikeismen er begrepet ”Jesus patibilis”. (5) Med dette mener manikeerne utstrømningen av Kristi sjel i alle ”ting”, men før skapelsen slik den er beskrevet i Genesis. Det betyr at i hver plante, i hver stein, i hvert dyr, men særlig hos mennesket lever en del av denne Kristi sjel som ble brakt inn i verden ved Kristi (som urmenneskets sjel) kjærlighetsoffer. Og det har manikeerne kalt ”Jesus patibilis” eller ”den lidende verdenssjelen”. Dette gjenspeiler også manikeernes moralske forholdet til verden: Fordi du bærer kjærlighet til ”Jesus patibilis”, har du også kjærlighet til naturen - forøvrig en innstilling som ikke er typisk for gnostisismen, men svært karakteristisk for keltisk kristendom. Man prøver altså å forløse naturen og å vise en trøstende andakt overfor alt som bor i verden. Etter min mening er dette det viktigste i manikeismen.
Noen holder manikeismen som ”den andre hovedstrømmen av kristendommen”, en verdensreligion, men som - liksom mange andre gnostiske tendenser - fra og med 3-400-tallet ble brutalt forfulgt og til slutt utryddet av de tradisjonelle kristne. Hva førte til manikeernes undergang og dermed til slutten på den kristne mangfoldet i tidlig kristendom?
Manikeismen gang var en gang utbredt fra Stillehavet til Atlanterhavet. Hvorfor ble denne ”andre hovedstrømmen av kristendommen” ødelagt? En grunn ligger sikkert i Manis vennskap med den persiske keiseren Sjahpur I. som forresten også godtok manikeismen som religion i sitt store persiske imperium. Selv i India fantes det manikeere. Men den romerske keiseren mislikte denne forbindelsen til den persiske herskeren, og så vedtok Diokletian et påbud om å forby manikeismen. Den andre og kanskje viktigere grunnen er imidlertid at Augustin var manikeer i ni år, men så skrev han 33 bøker og 6 traktater, hvor han bekjempet manikeismen. Dette har veldig mye bidratt til at denne åndsstrømning ble avvist av den katolske kirke som kjetteri. Hovedårsaken til at den tidlige kristendommen med sitt bemerkelsesverdige mangfold - som for eksempel funnene i Nag Hammadi gir uttrykk for - og med sin religiøse toleranse i det 4. århundre tok slutt, er imidlertid blant annet det faktum at Augustin på en dogmatisk måte fordømte og bekjempet manikeismen, selv om han fullt ut erkjente at manikeerne på mystisk vis dypt i sjelen hadde forbundet seg med Kristus.
Hvilken innflytelse har andre religioner hatt på manikeismen, slik som zoroastrismen eller buddhistiske bevegelser?
Selv Marco Polo spurte manikeere som han møtte i Kina, om de var kristne eller mer buddhister. Og de svarte: ”Kristne!” Men de var sterkt påvirket av buddhismen. Manikeismen var i Kina i det hele svært utbredt. Uforstyrret av katolisismen og islam var denne åndelige bevegelsen fortsatt utbredt der til inn på 1500-tallet. Det er selvfølgelig meget interessant, hvordan Mani selv tenkte over andre religioner. Gjennom åndelige intuisjon, gjennom den såkalte ”Paraklet” (Hjelperen), som er Den Hellige Ånd på en personlig måte, erfarte han at Buddha i India, Zarathustra i Persia, Hermes i Egypt, Laotse i Kina og Platon i Hellas, at alle disse store menneskehetslærere hadde vært lysapostler av den ene Kristus. Dette faktum ønsker jeg å betegne som ”kristen teosofi”. For Mani var det imidlertid ikke så viktig å kalle det vesen som han hadde opplevd i sitt åndelige syn for ”Kristus”. Navn som ”Ahura Mazda” eller ”Osiris” eller ”Vishnu” var likeledes akseptable for Mani. Det nye her var imidlertid for Mani, å proklamere at dette vesen - hva man enn ønsket å kalle det - hadde blitt menneske i Judea, helt hadde forbundet seg med verden og er nå virkelig verdens lys helt ned til jordens midtpunkt og at det muliggjør for jorden at den også kan transformeres.
Mani har hatt en direkte forbindelse til den åndelige sols visdom, noe som i siste instans er årsaken til at han som ”lysenes lys” - som gralen ble kalt av Wolfram von Eschenbach - i det hele tatt kunne levere en syntese av kunnskapen til de tidligere visdomslærere. Og fordi vi nettopp har nevnt gralen, kan vi også si at Rudolf Steiner betraktet Parsifal i det 9. århundre som en reinkarnasjon av Mani.
Mange av de gnostiske samfunn var en gang - slik det blir nevnt i Elaine Pagels bok ”Versuchung durch Erkenntnis” - strukturert på en demokratisk, anti-hierarkisk måte. De katolske, ortodokse og protestantiske kirker og til og med Kristensamfunnet er hierarkisk oppbygde. Er denne strukturen i forholdt til manikeisk kristendom en utdatert form?
I vår tid, i bevissthetssjelens tid er denne hierarkiske formen ikke lenger så viktig, men heller - også i Manis forstand - en universell sakramentalisme. Og det betyr at hver person kan være en prest, at vi kan være prester for hverandre. Deri uttrykker seg også kjærligheten til ”Jesus patibilis” at hver iakttakelse, hver handling som vi utfører, kan føles slik at dette tre eller dette menneske oppleves som den faktiske Kristus selv.
Hvordan kan i dag en revitalisert manikeisk kristendom se ut? Føler du deg personlig som en utpekt lærer, som en Electus av vår tid? Tross alt har du selv i følge egne uttalelser allerede hatt opplevelser av åndelig opplysning.
Før mine akademiske studier av manikeismen søkte jeg selv min egen vei til Kristus. En stor hjelp var derved det som jeg kaller for ”udelt oppmerksomhet”. Det er en effektiv metode for å håndtere det onde - også i meg selv. Her dreier det seg ikke om å fordømme det onde, men heller i bevisst åndelig nærvær med kjærlig interesse å iaktta hva som skjer i og rundt deg i hvert øyeblikk. Også å forstå at kjærlighet til Kristus er oppofrende kjærlighet for hele menneskeheten og naturen. Etter intensiv øvelse følte jeg så en meget sterk åndelig ild. Jag var den gangen 23 år gammel.
Da opplevde jeg at Kristi Ånd fylte meg helt. Jeg fikk altså en slags opplysning. Senere fant jeg igjen i gjenoppbyggingen av manikeismen i stor grad den samme åndelige ild, noe som kan kalles det å bli trøstet av Hjelperen (Paraklet). Mot denne bakgrunn finner jeg det særlig viktig i vår tid, ut fra denne åndelige substans som åpenbarte seg for meg på denne indre utviklingen, å jobbe med mennesker og også til å fremme deres personlige utvikling, men også vår ytre kultur, slik at vi kan være en skål for Kristi ånd, slik at også kristendommen kan utvikle seg videre.
Den tyske originalteksten er tilgjengelig i Internett her: forumkultus.de og her: manisola-de
Se også info3.de og manisola.nl
Roland van Vliet ble født i 1960 i Nederland. Han er filosof og arbeider med voksenopplæring, foreleser om intellektuelle strømninger, opptrer på scenen som spontanfilosof og guider ved spesielle kulturreiser i bl.a. Frankrike, Spania og Palestina. Roland van Vliet har grunnlagt ”Manisola” - et filosofisk institutt for personlig mesterskap og han underviser i dette mobile akademi på ulike steder i Holland, Tyskland og Sverige. På ulike seminarsteder i Tyskland gir Roland van Vliet også seminarer om andre temaer som problemløsning av stress og styrking av jeget - bl.a. sammen med Jelle van der Meulen.
I Verlag Urachhaus, Stuttgat, har han utgitt bøkene:
Manichäismus - das Christentum von Freiheit und Liebe
Manichäismus - Geschichte und Zukunft einer frühchristlichen Kirche (2007)
Wer, denken die Menschen, bin ich? Eine Christologie der Liebe (2010)
Oversatt med noter av Jostein Sæther 1. mars 2011.
nach oben
mine blogger
Jacques-Louis David, Der Tod des Sokrates (1787)
Manikeismen -
hjertets glemte kristendom
Et intervju med Roland van Vliet om godt og ondt og en autentisk kristendom - ført av Thomas Senne for det tyske tidsskriftet INFO3, mars 2008
hjertets glemte kristendom
Et intervju med Roland van Vliet om godt og ondt og en autentisk kristendom - ført av Thomas Senne for det tyske tidsskriftet INFO3, mars 2008
Antall besøkere siden 2008
1. Köln Mani-Codex (eng.: Cologne Mani-Codex; lat.: Codex Manichaicus Coloniensis) er en liten papyrus codex, datert på paleografisk bevisføring til det femte århundre e.Kr., funnet i nærheten Asyut (det gamle Lycopolis) i Egypt. Den inneholder en gresk tekst som beskriver Manis liv, grunnleggeren av det religiøse Manikeismen. Fra denne siste oppdagelsen, vet vi mye mer om ham som grunnla en av fortidens mest innflytelsesrike verdensreligioner.
2.Kodeks eller codex kommer fra latin og betyr opprinnelig ”bok” eller egentlig ”tretavle” eller ”trestamme”.
3. Elkesaittene var en vestasiatisk gnostisk sekt som ser ut til å ha utgått fra jødekristne kretser på keiser Trajanus’ regjeringstid i Romerriket. De anses som en undergruppe av ebionittene, og holdt til i det sassanidiske sørlige Mesopotamia. De la vekt på dåp og renselser, som skulle tjene til syndenes forlatelse.
5. Latin: patibilis; mulig å utherde, anstendig; i stand til å føle, følsom. Patibulum; tverrbjelken på et kors; kors med groper, der hals og armer er presset inn.
4. Kurt Rudolph (* 3. April 1929 in Dresden) er en tysk forsker av gnostisismen og manikeismen.
Die Gnosis - Wesen und Geschichte einer spätantiken Religion, Leipzig 1977, (3. Opplag, Vandenhoeck 1990).
Die Gnosis - Wesen und Geschichte einer spätantiken Religion, Leipzig 1977, (3. Opplag, Vandenhoeck 1990).
Roland van Vliet under et seminar i Dudweiler (DE) 26. Februar 2011. © Jostein Sæther
