anthrokarma

Enhver av oss besitter de allment aksepterte fem sanser og - i henhold til Rudolf Steiners antroposofi - ytterligere syv andre. En av disse 12 sansene kalte han jegsansen. Den er ikke egnet for å oppfatte ens eget jeg, men er til for å sanse og iaktta jeget til en annen person. Steiner beskrev en gang at vi burde lære i skille mellom jegsansen som vi iakttar andres jeg med, og det at vi kan oppfatte oss selv som et jegvesen. (1) At vi i dag kan bruke jegsansen i forhold til jeget hos andre, lå ifølge Steiner nedlagt allerede under den såkalte urgamle Saturn-tilstand i den åndelig-kosmiske verdensutvikling i et av anleggene ved hele sanseorganismens 12-klang. Den ble av høyere hierarkier anbrakt i den åndelige forløperen til de fysiske legemer vi har i dag.

I forhold til vårt eget vesen i hele den kosmiske evolusjon er vi med vårt jeg imidlertid relativt unge, siden det individuelle jeg først under den fysiske jordens evolusjon og nemlig i tiden for Atlantis ble gitt oss. Dette jeg som jeg inderlig kan besjele meg selv med, er ikke det samme som jegsansen. Ved denne sans som det er vrient å kartlegge, kan vi skaffe oss inntrykk av andre menneskers indre verdener. Er det vi kaller empati en omskrivning for jegsansens virksomhet? Steiner erklærte at oppfatningen av jeget hos en annen tilsvarer en kognitiv prosess som ligner på erkjennelsen. Å leve seg inn i sin egen sjel, å oppleve seg selv, er på den annen side en viljebestemt prosess. (2)

Å være åpen for et annet vesen

For å undersøke ens eget følelsesliv, hvis jeg f.eks. via de såkalte antroposofiske ekstraøvelser (tysk: Nebenübungen) ønsker å foredle mitt følelsesliv, vil det kun fungere ved sterk viljeanstrengning. Den frivillige utholdenhet er også nødvendig for å tenke over tenkningen, fordi tenkningen da kan oppdages som en viljeaktivitet som ikke lenger kun av seg selv fungerer som et samlebånd for tankeinnhold som uavlatelig ruller liksom dagdrømming. Udelt perseptuell oppmerksomhet overfor et annet menneske kan lede til at jeg lærer å akte den andres jeg gjennom min levende tenkning. Steiner utdypet denne ideen i 1916 i foredragsserien Das Rätsel des Menschen (Mystery of Man):

”Og et enda intimere forhold til omverdenen enn tenkesansen gir oss den sans som gjør det mulig for oss å føle med et annet vesen, å bli ens med vedkommende motsvarende hvordan man opplever seg selv. Denne jegsans er virksom, hvis man oppfatter dette vesens jeg gjennom den levende tenkning som vedkommende vender mot en.” (3)

Å møte et annet menneske er selvfølgelig en dagligdags, men likevel unik opplevelse. Vi møter et annet jeg som er likartet oss selv. Selv om slike ordinære møter er viktige i det sosiale liv, er de lite utforsket i den akademiske vitenskap. Kjemikeren, steinerskolelæreren og den daglige leder av steinerskolen i distriktet Heinsberg i Tyskland, Martin Errenst, skrev i 2005 et informativt essay i det tyske antroposofiske tidsskriftet Die Drei om tanke- og jegsansen, hvor han fremla noen synspunkter om denne lite utforskede gren av vitenskapen. Errenst refererer til Robert Peter Hobsons forskning. (4) Hobson er en psykoanalytiker og professor i psykopatologi ved University College i London. Han er kjent for sitt arbeid med autisme og utviklingspsykologi. I sin forskning introduserte Hobson nye konklusjoner om opprinnelsen til menneskets bevissthet.

Autismeforskeren og utviklingspsykologen Robert Peter Hobson

Kjernen i arbeidet til Robert Peter Hobson er at det menneskelige sinn er et resultat av en serie av gode relasjoner mellom et barn og dets omsorgspersoner, som etableres umiddelbart ved livets begynnelse. Hans forskning baseres på fundamentale forhold som Colwyn Trevarthen, professor i utviklingspsykologi ved University of Edinburgh, formulerte fra midten av 1970-tallet. Trevarthen anerkjente i preverbal spedbarnsutvikling tydelige steg i den såkalte primære og sekundære intersubjektivitet. Når barnets forstand utvikler seg, skapes en slags mental interiørdesign som er nødvendig for fremveksten av symbolsk tenkning.

Hobson begrunnet sine konklusjoner ved å studere tilfeller der barna ut ifra genetiske og miljømessige årsaker hadde liten sjanse for intersubjektive relasjoner. Han intenderte sine erkjennelser på etisk forsvarlige eksperimenter ved å studere barn med autisme, Down syndrom, medfødt blindhet og barn som hadde opplevd eksepsjonell sosial nød (deprivasjon). Begrepet deprivasjon henviser generelt til erfaringer av både savn, tap eller isolering fra kjente forhold og følelsen av å bli diskriminert. Hobsons oppfatter det menneskelige sinn som en slags ”vugge” (opptaksinnretning) for sosial interaksjon. Uten denne ”arkitektur” (Colwyn Trevarthen) ville bevissthet i menneskelig forstand ikke være mulig. Hobson henviser også til at varige følelsesmessige bånd hos et barn er avgjørende for all intersubjektiv læring. Erfaringen at følelser både kan forårsakes av andre og utløses hos andre mennesker, identifiserte Robert Peter Hobson som det grunnlag hvor selvfølelsen, følelsen for andre, for gjenstander og symboler oppstår.

Den nøyaktige studie av det enkelte tilfelle

I sitt essay legger Martin Errenst merke til at Hobson er opptatt av at han er både forsker og praktiserende psykoterapeut. Hobson spesielle arbeidsfelt er forskning omkring autisme. Han sier følgende om sin forskningsmetode:

”For å forstå ‚normale’ eller ‚handikappede’ mennesker, voksne eller barn, finnes det ingen bedre måte enn å iaktta og studere noen av dem svært nøye.” (5)

Forskerens vitenskapelige fremgangsmåte holdes i balanse av terapeutens holdning. Det er hans anliggende å fremlegge hvor viktig følelser er i mellommenneskelige kontakter for utviklingen av tenkningen i småbarnsalderen. ”Sammenligningen av sunn utvikling med utviklingen hos autistiske mennesker tjener for ham som et ‚okular’ for å bli oppmerksom på elementene i den sunne utvikling,” skriver Errenst. Hos Hobson finner han to etapper karakterisert, som tilsvarer hans egne observasjoner av jegsansen og begrepssansen (tankesansen) og deres betydning for utviklingen av en fantasifull og kommunikativ tenkning.

To nivåer av observasjon

1. Kort tid etter fødselen reagerer et nyfødt barn på et annet menneske som det konfronteres med. Det gjenkjenner allerede de nærmeste menneskene. Sannsynligvis vil generelt kun en forsker tvile på dette faktum som er naturlig for enhver mor, kommenterer Errenst. I sin strategi med kontrollert observasjon, kan vitenskapsmannen Hobson med sitt kamera på en måte holde fast og sjekke de avgrensede møtene og lekesituasjonene. Han konkluderer:

”Det kan ikke være tvil om at barn helt fra de første måneder av livet i stor grad reagerer på andre mennesker. [...] Fra begynnelsen av søker de aktivt møtene med andre mennesker.” (6)

Denne anerkjennelsen av andre mennesker er imidlertid ikke noe annet enn en beskrivelse av og bekreftelse av jegsansen, fastslår Martin Errenst. Hobson snakker i stedet om en følelse. ”Han gjør ikke det nødvendige skillet mellom den sanselige fornemmelse som vender seg mot det ytre og den sjelelige følelse som danner seg i det indre som en følge av den forrige,” skriver Errenst. Hobson refererer til den tragiske opplevelse hos en autistisk person som manglet opplevelsen av å kunne vurdere mellom den indre og den ytre verden:

”Jeg visste virkelig ikke at det fantes mennesker, før jeg ble syv år gammel. Da innså jeg plutselig at det finnes mennesker. Men ikke slik som du oppfatter det. Jeg må stadig påminne meg om at det finnes mennesker omkring meg. [...] Jeg kunne aldri ha en venn. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal foreta meg sammen med andre mennesker.” (7)

2. Den hendelse at barn omkring ettårsdagen begynner å lære kjenne andre perspektiver enn sitt eget, kaller Hobson den ”kopernikanske overgangen”. Barnet begynner å oppfatte tankene til andre mennesker. Denne persepsjon av tanker fra verden utenfor begynner altså mye tidligere enn tenkningen over sin egen sjels indre verden. Hobson viser her til et gammelegyptisk relieff som viser barna til Akhnaton og Nefertiti når de vender ansiktene sine mot mor eller far og peker med en finger. De deler med seg av opplevelsene som de har med verden. Det egyptiske relieffet (se ovenfor) uttrykker at en tredje faktor eksisterer mellom foreldrene og barna.

”Kanskje inspirert av dette, ble det så i eksperimentene også aktet på fra hvilket tidspunkt noe slikt er mulig. Allerede før den verbale kommunikasjon forekommer det at barnet i en gest som intenderer et bestemt begrepsinnhold, erkjenner hva som menes med denne gesten,” skriver Martin Errenst og tilføyer at det som her observeres ikke er noe annet enn tankesansens funksjon som tillater barnet å erkjenne tankene og perspektivet hos andre mennesker.

Den sunne utvikling og bruk av sansene som en forutsetning for utviklingen av tenkningen

Grunnlaget for dette forhold til andre mennesker lokaliserer Hobson i følelsesområdet og han henviser til en autistisk person som ikke kan åpne sine følelser for noen andre. ”Autisten besitter kanskje en rekke beundringsverdige intellektuelle evner, men de lever seg ofte ut rent skjematisk og kan ikke brukes for mellommenneskelig kommunikasjon og abstraksjon,” skriver Errenst. Hobson snakket med en autist som sa om seg selv at han opplever seg annerledes enn andre mennesker, fordi han ikke kan lese tankene til de andre. Errenst fastslår:

”Dette autistiske menneske mangler tilsynelatende via tankesansen muligheten til å inkludere tankene til andre mennesker. Det som han observerer hos andre mennesker som snakker med hverandre, forekommer derfor for ham som tankelesing. Det kan ofte observeres hos autister at kun ord med en fast etablert mening forstås og at f.eks. ordspill ikke blir forstått.”

Robert Peter Hobsons forskning og Martin Errensts personlige observasjoner og antroposofiske tilføyelser viser at jegsansen og tankesansen - motsvarende betraktningene til Rudolf Steiner som var den første vitenskapsmann som introduserte de 12 sanser for 100 år siden - kan observeres hos barn allerede før 3-årsalderen. Hobson forsøker å utarbeide sammenhengen mellom barnets opplevelse av omsorgspersoner og deres ideer i den betydning de får for utviklingen av dets egen tenkning. ”Sammenfatter vi denne medopplevelse riktig og forstått som sansing, så finner vi også her at det som allerede er kjent for andre sanser, nemlig at en sunn utvikling og bruk av sansene er en forutsetning for utviklingen av tenkningen,” skriver Errenst og oppsummerer:

”Med min fremstilling foreligger det ikke en undersøkelse som baserer seg på den direkte språkbruk i forhold til jegsansen og tankesansen, men på forståelsen av dem. Hobson iakttok videre, hvordan den symbolske tenkning og talen i mellommenneskelige kontakter oppstår og hvordan denne utvikling hemmes, når kommunikasjonen blir forstyrret. Beskrivelsene til den empatiske observatøren Hobson er berikende å lese og hans bok kan anbefales.”

Rudolf Steiner uttalte at vi kan iaktta jeget hos de andre så vel som vårt eget jeg, men som en et slags ”negativ punkt”, fordi vårt eget jeg ikke befinner seg i vår bevissthet, men utenfor vår bevissthet. (7) Men også viljen rekker ”utenfor” vår sjel, slik at vi kan nå inn i jeget hos de andre. ”Hvis vårt jeg var i vår bevissthet, ville vi ikke kunne forflytte oss inn i jeget til de andre og vil da kun ha oppfattet det som i en skyggetilværelse,” sier Steiner i det nevnte foredraget.

Jegets ”økning” i meditasjonen fører til imaginasjonen av jegsansen

Hvordan skjer så den sensoriske oppfatningen av jeget hos andre mennesker? Steiner beskriver det som en omvekslende aktiv-passiv bevissthetsprosess: Vi står overfor den andre. Vedkommende tar til en viss grad vår oppmerksomhet og luller oss inn for en kort stund i sin aktivitet. Han ”hypnotiserer” oss, sier Steiner spøkefullt. Straks vegrer vi oss ubevisst og gjør vårt jeg gjeldende. Dermed begynner en komplisert prosess med en pendling frem og tilbake mellom å sovne inn og våkne opp i den andre og i oss selv. Denne jegpendling motsvarer en viljeprosess. Vi kan ikke iaktta oss her, fordi det ikke er mulig å observere viljen, påpeker Steiner og fortsetter:

„Forstår dere, i denne vibrasjon mellom å sovne i den andre og våkne opp i oss selv, ser dere det opprinnelige elementet av et slags atom av menneskenes sosiale liv. Det er ikke et helt våkent liv som mennesket lever i det sosiale liv. Derfor er det sosiale så vanskelig å forstå i det vanlige liv, fordi det faktisk ikke er et helt våkent liv, men et drømmende liv og fordi vi egentlig alltid liksom må verne oss mot de sosiale instinkter, mot sansningen hos de andre, for å opprettholde oss selv.” (8)

Bevisstheten om jeget hos den andre med den fysiske organismes jegsans skjer i pendelbevegelsen med ens egen selvoppfatning, som derimot fremkalles i en sjelelig, mental prosess. I denne sanselig-psykiske prosess er det vanskelig i det umiddelbare øyeblikk å oppdage at det dreier seg om en dobbelprosess. På grunn av den overbetonte jegsentrering som vi ofte lider av i dag, blir sanseaspektet på en måte skjøvet i bakgrunnen. Det å studere småbarn, åpner faktisk opp blikket for jegsansen. En annen metode for å studere jegsansen på, går paradoksalt nok via jeget selv, men bare hvis jeg trer ut av det fysiske legemet med min bevissthet gjennom meditasjon. I oversanselige, meditative prosesser kan jeg ved å dukke ned i erindringen foreta tilbakeblikk på slike møter med andre mennesker, som jeg har hatt i sanseverden. Da kan jeg iaktta og oppleve så å si en viss utøkning av mitt jeg, som går i motsatt retning av selvopptatthet. Rudolf Steiner beskriver denne prosessen på følgende måte:

”Det forholder seg slik at jeget i utgangspunktet må øve en utøkning av seg selv, men at det ved å øke, når til et punkt der tilveksten ved en indre lovmessighet opphører, idet jeget fra og med dette tidspunkt selv begynner å dempe seg ned. Bare inntil et visst punkt kan jeget i forhold til sitt indre utvide seg på en følende måte. Deretter dreier det seg om å oppleve denne jegføling i en synkende kurve, i en beroligelse. Dette foregår slik at jeget så ut ifra den erfaring som var der først i opplevelsen av tidsstrømmen, begir seg inn i en opplevelse som ikke inneslutter det i den egne tidsstrømmen, men som fører til en opplevelse av kosmisk eksistens. Denne erfaring danner seg ikke først ut fra abstrakte begreper, men i det som kan kalles imaginasjon, fordi den opptrer billedartet.” (9)

Jegsansen fremtrer i en slik imaginasjon i form av den ene delen av et billedlig uttrykk for en 12-delt helhet. Hvordan jegsansen i denne forbindelse viser seg, vil sikkert for det meste være individuelt betinget. Steiner pekte på denne sammenheng:

”Alt som er av lavere natur i vår fysiske organisme, tilsvarer noe høyere som bare kan iakttas ved imaginasjon. Der finnes en hel verden som kan iakttas ved imaginasjon og oppfattes ved imaginativ erkjennelse. Dette er en verden som er til for imaginasjonen og som til en viss grad reflekteres av sansene inn i den menneskelige organisme fra den andre siden av dyrekretsen.” (10)

Steiner påpekte at de 12 menneskelige sansene svarer til de 12 dyrekretstegn som også danner de 12 av verdens opprinnelige konsonanter i det såkalte verdensordet (logos). Særlig hodet og de 12 par kraniale nerver, men også alle de 12 sansene, som fordeler seg over hele legemet, er ifølge Steiner en transformasjon av hele den fysiske kroppens kraftsystem fra forrige inkarnasjon og dermed i sin tur en refleksjon av dyrekretsen. Slik transformerer for eksempel armene seg i neste liv til språksansen og knærne til følelsessansen. Ifølge en oppsummering av disse forholdene som bygger på Steiner meditative forskning, men også delvis gjenfinnes i tidligere tiders okkulte viten - mellom de 12 dyrekretsen, de 12 kroppsdeler, de 12 sanser, de 12 livssyn og de 12 konsonanter - forandrer organene i buken, det indre i den fysiske sammenheng, som er uavhengig av omverdenen - nemlig lever, milt og fordøyelsesorganer som tilsvarer stjernebildet Jomfruen - i neste inkarnasjon seg til det fysiske grunnlaget for jegsansen, som liksom de fleste andre sansene trolig også har kun en del av den fysiske kroppen som sitt korresponderende utgangspunkt. Men hvilken del?

Oversatt av forfattteren fra det tyske originalessay

11. mai 2011

opp