Måten å holde seg bevisst våken på i den åndelige verden, skjer blant annet gjennom selvinnsikt i opplevelsen av den lille terskelens vokter. Dette etterfølges av møter og konfrontasjoner med objektive åndelige krefter og vesener, som vekker ønsket om å stille seg inn under de produktive åndelige lover. Men dette synes kun å kunne foregå i smertefulle transformasjonsprosesser. Til sist kommer møtet med den store vokter av terskelen til den åndelige verden, som ikke er noen annen enn Kristus som Rudolf Steiner kalte ”Karmas herre”.
Alle forventede framtidsutsikter for karmiske forbedring og forvandling møtes i ham som all tilværelses overordnede ideal. Som et ”eterisk vesen” hjelper Kristus oss i vår tid med å gjenkjenne karma og bli bevisst hvordan karma fungerer i det daglige liv. Derfor bør vi også kunne ha lov til å søke ham meditativt. Steiner så karma og Kristus som ”innbegrepet av evolusjonen” (Kosmogoni, 94 GA, foredrag 12. juni 1906). Karma som loven om årsak og virkning er den overordnede utviklingsspiral. Kristi kraft trer inn i denne karmalinjen som en banebrytende akse og potensielt lar han sin kjærlighet strømme inn i hvert menneskes sjel. Selv for det mest brutale eller onde menneske utgjør Kristi helsebringende kapasitet muligheten til besinnelse og forløsning.
Å lære å bli taus
Istedenfor å tenke på mine mangler som en skikkelse - slik som i øvelsene med lignelser om den lille terskelvokter -, kan jeg meditere dem som landskapsaktige arketyper og ”gå” dit sammen med min skyddsengel. ”Omkring” det høyere selv som jeg kan forestille meg som en ”kirke” eller et ”tempel” med en indre rekke av søyler og en eller flere kupler, fins det også en ”park” som alltid har vært der, men som nå fremtrer som misskjøtt. Enger, trær, blomsterbed, kilder, fontener, stier, trapper, murer, statuer, hagetempler og lignende er slitte og defekte. Forfallet oppleves som veldig ubehagelig.
Engelen kan ikke hjelpe meg med å rydde opp, fordi han midlertidig er ”delegert” til noe annet. Så rapporterer jeg situasjonen til min ”beskytter”, den lille vokter. Jeg ansetter ham som min gartner og mer støttepersonell for renoveringen søker vi blant naturvesener i den elementariske verden. Endelig kan anlegget igjen bli en perle og jeg oppdager at ulike ”gjester” av eget interesse gjerne oppholder seg der. Hvem er de? Jeg øver meg i å identifisere dem. Deretter inviterer jeg dem til en tempelfestival. Jeg gleder meg som et bursdagsbarn. Jeg ser at min engel kommer tilbake sammen med en menneskelig individualitet. Sammen med noen flere ledsagere eskorterer de meg til et vakkert og forseggjort ”rom” i annen etasje som jeg ikke visste om.
Det jeg erfarer her, må for andre som aldri bevisst betrådte et åndelig tempel, forbli et mysterium - motsvarende den åndelige lov som Rudolf Steiner karakteriserer i kapitlet Betingelser i boken Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener (GA 10). Opplevelsen som jeg slik fikk i et bestemt meditativt arbeid, overgikk all min kunnskap om det esoteriske. I så måte erkjente jeg innebyrden av taushet og hva det betyr for en sak eller et annet menneske å kunne holde munn i en avgjørende situasjon. Etter slike indre opplevelser kan det ikke å avsløre noe, snart bli til en livets prøvelse, fordi et eller annet som jeg vet, liksom fort vil ”unnfly” min tunge, når jeg samtaler med noen. Hvis jeg ikke passer meg, kan jeg komme ut for å bli snakkesalig om mine åndelige erfaringer som jeg best burde beholde for meg selv - i det minste for en viss tid. Dette mysterium omkring tale og taushet gjorde det klart for meg, hvorfor Steiner ofte brukte begrepet ”elev i det hemmelige” (tysk: Geheimschüler). I nordisk mytologi representerer ”den unge guden” Vidar - som er den tause - dette nivået av innvielsen og i kristendommen representerer erkeengelen Mikael den samme posisjon. Den tause erkeengel venter til vi har handlet og vurderer så hva som kan bli godt ut ifra våre handlinger.
Gjennomstrømmet av det åndelige
Alt etter sjelsforfatning kommer vi til å utsettes for videre prøvelser som ikke kun kommer til å være av oversanselig art. Fordi den åndelige verden i dag - annerledes enn i tidligere tider - står oss ”nærmere”, liksom sterkere gjennomstrømmer oss, vil de prøvelser og opplevelser av motstand og smerte som er typiske for forandringene i den høyere bevissthet komme til å forekomme oftere og til og med å opptre midt i hverdagen. Dette er en av grunnene hvorfor vi snakker om en livsinnvielse. Den tyske aksjonskunstneren Joseph Beuys snakket f. eks. om at den moderne innvielse foregår på enhver jernbanestasjon. Det kan være at folk stiller seg helt uventet i min vei. Liksom uten grunn gransker de meg kritisk og begynner å utfordre meg. Den minste svakhet hos meg, som ikke tiltrakk seg noens oppmerksomhet tidligere, blir nå oppdaget umiddelbart. I denne fasen av esoterisk skolering er det best at du ikke foretar noen omfattende meditative trinn, men fortsetter kun med den nødvendige kontinuitet.
Den russiske forfatter Andrej Belyj, som i årene 1911-15 bodde og arbeidet i Rudolf Steiners nærhet og var en esoterisk elev av ham, har beskrevet slike terskelfenomen i sin bok Hemmelige opptegnelser (Geheime Aufzeichnungen). Han la merke til at folk rundt ham liksom ”agerte” motsvarende negative attityder som han kjente til godt fra Goethes Faust og fra Steiners mysteriedramaer. Av noen av sine venner og av sin sambo, Assya Turgeneva, ble Belyj fortalt at det verserte rykter om at han ble anklaget for å ha gjort ”noe” galt som imidlertid aldri ble spesifisert nærmere av noen. Men han visste for seg selv at han aldri hadde gjort ”noe slikt”:
”Derfor er det ganske naturlig; synet av meg foranlediget den gangen mange som ikke kjente meg til å stoppe opp; man fortalte meg at jeg liksom så ut som om jeg var opphisset eller opprørt av et eller annet, som om jeg hadde mistet meg selv; ved at man spurte meg: ‚Hva er i veien med deg?’ opplever jeg en seier over meg selv.” (Min oversettelse fra tysk.)
Bakgrunnen for sårbarheten er at motstandere oppdager oss, når vi ved esoterisk skolering selv blir merkbare vesen. Hvordan kan dette ha seg? Tidligere har jeg vært beskyttet av min engel. I og med oppdagelsen av og påbegynnelsen av dobbeltgjengerens forvandling har jeg selv blitt en - la oss håpe - ”god ånd” som gir andre åndelige vesen rett til å teste meg, til å utforske min standhaftighet og min ”åndelige image”. Disse åndelige prøvelser er av annen art enn de karmisk betingede som hittil har funnet sted.
Med hvilke attributter viser jeg meg frem? Med hvilke impulsbærere i kosmos begynner jeg å samarbeide med i kampen om menneskehetens fremadrettede gang? Slike spørsmål vekker for eksempel behovet av å utforske den dobbelte tidsstrømmen og de åndelige strømninger på nytt. På grunn av vedvarende meditativ praksis merker jeg at min esoteriske aktivitet gjør enkelte mennesker lykkelige enten de vet om det eller ikke. Likevel vil arbeidet kun bli vellykket, hvis jeg en tid fremover blir åndelig ensom, liksom gjør meg selv til en eremitt i det spirituelle for en begrenset tid. Hvis enhver klarer å konsolidere seg ved indre ensomhet, kan esoterisk teamwork senere bli bærekraftig.
Erkjennelsens ensomhet
I de antikke mysterier ble instruksjonene for initiering generelt undervist i grupper. Aspiranten måtte imidlertid gjennomføre visse prøvelser separat. De vise menn, profeter og filosofer måtte søke det åndelige ved egen inspirasjon og såkalte eremitter trakk seg tilbake til huler eller på klipper, for å rengjøre sjelen og for å be. Selv i dag gis esoterisk lærdom mange steder i grupper. Men mer enn noen gang før leder selvvalgt ensomhet til spirituell erkjennelse. Hvis vi akter på oss selv og på selverkjennelsens skritt, uten for den saks skyld å bli en einstøing, tilegner vi oss en riktig atmosfære for åndelig erfaring og oversanselig forskning.
I hverdagen er jeget ikke isolert. Det er organisk integrert i legemligheten og omgitt av sjelens beskyttende hylster. I meditasjonen tar det med seg et visst sjelelig klede. Men det å tre ut av legemet - som er en forutsetning for den høyere meditative bevissthet -, fører til en slags eremittilværelse mens vi befinner oss i det åndelige, slik at et smertetap aktiveres. Smerter oppstår, når vi på grunn av skader ikke lenger gjennomtrenger kroppen helt. I den høyere bevissthet er vi atskilt fra den fysiske verden. Det åndelige overhvelver oss, fordi vi da må forholde oss liksom en dråpe i havet. Vi opplever alt som sårbart. Slike kjennelige åndelige erfaringer kan klinge etter ganske lenge - normalt opptil ni måneder. I middelalderen hadde filosofene en egen skriftefar til hånds. En spirituell søker i dag kunne saktens trenge en lege som er kjent med det esoteriske, fordi til og med symptomer som hodepine, muskelsmerter og hudutslett kan oppstå som følge av den meditative prosessen.
Å oppleve seg selv som ubehagelig
For å unnslippe ensomhetens følelser har den vestlige sivilisasjon utviklet massevis av fornøyelser og ”remedier”. Utholdenheten i den åndelige opplevelse skaper imidlertid en økning i den hittil kjente ensomhet, som overgår alt tenkelig. Tålmodighet på den indre vei kan gi virkelig karmisk innsikt som gjenoppliver den gamle smerten igjen. Andre åndelige tilstander utløser ny smerte som henger sammen med ”isoleringen” av jeget. Bortsett fra lykkeopplevelsen i det åndelige lys og den sublime kontakt med åndelige vesener blir jeg ganske usikker, når jeg ”stiger opp” hinsides. Følelsen av en enorm ubetydelighet og tomhet i forhold til fylden, verdigheten og sannheten i det åndelige stiger frem for meg.
Steiner sa i foredragsrekken Terskelen til den åndelige verden (9. kapittel, GA 17) at vi kan håndtere slike forhold uten å skli ut av meditasjon, hvis vi ved indre ensomhet øker vår selvfølelse, jegstyrken. Den åndelige ensomhet skal stille oss helt på oss selv, slik at alt som ellers ville overvelde oss og smelte oss bort, fremstår som et åndelig område, hvor vi kan ferdes uten å ta skade på vår sjel. Det fins forskjellige oppgaver og psykiske symptomer som bevarer oss i denne esoteriske ”fremdrift”:
1. Å overveie: Å lære å tolerere ulike følelser av ubehag og smerte, slik at du finner måter å balansere ut dem på.
2. Å la seg berøre: Å gå gjennom alvorlige indre omveltninger som uunngåelig kommer, fordi du får uventede erkjennelser og kommer til å ”stå overfor” alle slags åndelige møter som det ikke fins maken til i den normale bevissthet.
3. Å objektivere seg selv: Å lære å betrakte deg selv, ditt jeg, som et objekt og enda mer: å omgås fleksibel med kjente overbevisninger. Du må takle det å gi slipp på gamle meninger, fordi de på grunn av nye erkjennelser er blitt ”ugyldige”.
4. Å fornye seg ved kunstferdighet: Det foregående øker, fordi det å dvele i det oversanselige fører med seg en viss fremmedhet overfor ditt fysiske legeme og din normale personlighet.
Jeg begynner å oppleve meg selv som en som jeg igjen og igjen liksom må erobre på nytt eller som jeg må ta på som et klesplagg. Fra dette stadiet av opplever jeg meg selv altså som helt ubekvem. Også når vi våkner om morgenen kan slike opplevelser av avsmak oppstå. Da koster det en viss anstrengelse å vende tilbake til den fysiske kroppen både om morgenen og etter en meditasjon. Hvis vi overstår disse ekstreme fasene, kommer motet til å vokse for videre uante hendelser på innvielsens vei.
Kristus som portens vokter
Når jegets konsolidering ikke bare bærer deg selv, men også så å si garanter ”dekning” for andre, vil du finne en inngangsport til den vesensartede åndelige verden, til sfæren av høyere intuisjon. I litteraturen fant jeg svært lite om det faktum at noen så å si ble adlet, vant åndelig suverenitet hos den ”store terskelvokter”. Steiner opplyste imidlertid om at det vesen som ved porten til den åndelige verden lytter til vårt ”æresord”, er Kristus (i kapitlet Erkjennelsen av høyere verdener i Vitenskapen om det skjulte, 13 GA).
Hvorfor kommer vi ikke tidligere i kontakt med Kristus på en slik måte at vi lærer å skue i den åndelige verden? Det fins mange veier til Kristus som er virksom på flere nivåer. Også mennesker som ikke nødvendigvis søker det åndelige kan møte ham eller kan få gaver av ham. Han viser alltid andre egenskaper, avhengig av om han opptrer i hverdagen eller på den okkulte sti. I sin mikaelske skikkelse som terskelvokter viser han slike grunndrag som evangeliet (Mark 11,15 ff) beretter om, da Jesus Kristus renset forplassen til templet i Jerusalem for meglere og pengevekslere: Kristus bevirker, men gjennomfører ikke lutringen av vårt vesen - det må vi klare selv. Friheten tillater meg til og med å ”støvle” uren inn i den åndelige verden. Hvis jeg gjør det, kan imidlertid den situasjon oppstå at for eksempel en psykose utløses. Hvis jeg skulle nøle, vil absolutt omsorg befordre mot og styrke til ikke å gi opp. Å gi seg komplett hen uten frykt, å tro på den åndelige kraft og kjærligheten til alle vesener i skaperverket bærer meg over avgrunnen mellom denne verden og det hinsidige.
Å la seg hjelpe
Den store vokter forærer oss deretter såkalte erkjennelsesimaginasjoner. De lar oss oppleve alt eksistensielt, som vi allerede kjenner fra Bibelen og gralshistorien. Jeg får lov til å skue og erkjenne, hvordan tolv av mine tidligere liv på jorden samler seg omkring mitt høyere jeg liksom disiplene samlet seg omkring Kristus; og hvordan jeg kan sammenligne meg selv med Moses-, Golgatha- og Parsifalhendelsene. Denne opplysning gjør at jeg kan bedømme, hvor langt jeg har modnet frem til i dag i forhold til kapasiteten som fullt utviklet individualitet. Karmas herre konfronterer oss - ifølge Rudolf Steiner den 6. oktober 1911 i foredragsserien Fra Jesus til Kristus (GA 131) - spesielt med to hendelser i Jesu Kristi liv:
1. Fristelsen. Arketypen av Jesus Kristus på fjellet i ørkenen, hvor han søkte ensomhet for 40 dager, betyr å lære å vurdere seg selv og å arbeide seg opp fra tilværelsens smerte, ikke å bli hengende ved materien, men heller ikke å jage etter hver åndelige erfaring. Det siste betyr at du utleverer deg fanatisk til Lucifer, det første forblendet til Ahriman.
2. Getsemane. Kristus har blitt ”forlatt” av sine nærmeste disipler: De kan ikke holde seg våkne. Han opplever frykten enormt forøket, noe som gjør at svette og blod sprenger frem i huden. En engel gir ham styrke til ikke å gi opp. Oppgaven er å føle angsten overfor idealet, fordi du ikke kan realisere det av egen kraft; og å godta svakheten, fordi du fremdeles er så langt borte fra Gud. Denne innsikt tillater deg å kunne ta imot hjelp.
Et autentisk møte med den store vokter vil til tross for den universelle gyldigheten i hans formaninger alltid være av individuell art. Enhver bemerker andre kvaliteter, hvorav jeg vil understreke tre: du blir berørt av klarheten i meddelelsen som den sannferdige ”uttaler”, du iakttar sirligheten av ”farger" og ”lys” hos den skjønne og føler hvordan den godhjertede legger sin ”hånd” så inderlig varsomt på din ”skulder”.
Publisert 4. april 2011
Den tyske variant av dette essay ble første gang publisert i ukemagasinet Das Goethenaum, nr. 4-2007.
Les 1. del av essayet
Avgi en kommentar på min blogg
Til toppen
Alle forventede framtidsutsikter for karmiske forbedring og forvandling møtes i ham som all tilværelses overordnede ideal. Som et ”eterisk vesen” hjelper Kristus oss i vår tid med å gjenkjenne karma og bli bevisst hvordan karma fungerer i det daglige liv. Derfor bør vi også kunne ha lov til å søke ham meditativt. Steiner så karma og Kristus som ”innbegrepet av evolusjonen” (Kosmogoni, 94 GA, foredrag 12. juni 1906). Karma som loven om årsak og virkning er den overordnede utviklingsspiral. Kristi kraft trer inn i denne karmalinjen som en banebrytende akse og potensielt lar han sin kjærlighet strømme inn i hvert menneskes sjel. Selv for det mest brutale eller onde menneske utgjør Kristi helsebringende kapasitet muligheten til besinnelse og forløsning.
Å lære å bli taus
Istedenfor å tenke på mine mangler som en skikkelse - slik som i øvelsene med lignelser om den lille terskelvokter -, kan jeg meditere dem som landskapsaktige arketyper og ”gå” dit sammen med min skyddsengel. ”Omkring” det høyere selv som jeg kan forestille meg som en ”kirke” eller et ”tempel” med en indre rekke av søyler og en eller flere kupler, fins det også en ”park” som alltid har vært der, men som nå fremtrer som misskjøtt. Enger, trær, blomsterbed, kilder, fontener, stier, trapper, murer, statuer, hagetempler og lignende er slitte og defekte. Forfallet oppleves som veldig ubehagelig.
Engelen kan ikke hjelpe meg med å rydde opp, fordi han midlertidig er ”delegert” til noe annet. Så rapporterer jeg situasjonen til min ”beskytter”, den lille vokter. Jeg ansetter ham som min gartner og mer støttepersonell for renoveringen søker vi blant naturvesener i den elementariske verden. Endelig kan anlegget igjen bli en perle og jeg oppdager at ulike ”gjester” av eget interesse gjerne oppholder seg der. Hvem er de? Jeg øver meg i å identifisere dem. Deretter inviterer jeg dem til en tempelfestival. Jeg gleder meg som et bursdagsbarn. Jeg ser at min engel kommer tilbake sammen med en menneskelig individualitet. Sammen med noen flere ledsagere eskorterer de meg til et vakkert og forseggjort ”rom” i annen etasje som jeg ikke visste om.
Det jeg erfarer her, må for andre som aldri bevisst betrådte et åndelig tempel, forbli et mysterium - motsvarende den åndelige lov som Rudolf Steiner karakteriserer i kapitlet Betingelser i boken Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener (GA 10). Opplevelsen som jeg slik fikk i et bestemt meditativt arbeid, overgikk all min kunnskap om det esoteriske. I så måte erkjente jeg innebyrden av taushet og hva det betyr for en sak eller et annet menneske å kunne holde munn i en avgjørende situasjon. Etter slike indre opplevelser kan det ikke å avsløre noe, snart bli til en livets prøvelse, fordi et eller annet som jeg vet, liksom fort vil ”unnfly” min tunge, når jeg samtaler med noen. Hvis jeg ikke passer meg, kan jeg komme ut for å bli snakkesalig om mine åndelige erfaringer som jeg best burde beholde for meg selv - i det minste for en viss tid. Dette mysterium omkring tale og taushet gjorde det klart for meg, hvorfor Steiner ofte brukte begrepet ”elev i det hemmelige” (tysk: Geheimschüler). I nordisk mytologi representerer ”den unge guden” Vidar - som er den tause - dette nivået av innvielsen og i kristendommen representerer erkeengelen Mikael den samme posisjon. Den tause erkeengel venter til vi har handlet og vurderer så hva som kan bli godt ut ifra våre handlinger.
Gjennomstrømmet av det åndelige
Alt etter sjelsforfatning kommer vi til å utsettes for videre prøvelser som ikke kun kommer til å være av oversanselig art. Fordi den åndelige verden i dag - annerledes enn i tidligere tider - står oss ”nærmere”, liksom sterkere gjennomstrømmer oss, vil de prøvelser og opplevelser av motstand og smerte som er typiske for forandringene i den høyere bevissthet komme til å forekomme oftere og til og med å opptre midt i hverdagen. Dette er en av grunnene hvorfor vi snakker om en livsinnvielse. Den tyske aksjonskunstneren Joseph Beuys snakket f. eks. om at den moderne innvielse foregår på enhver jernbanestasjon. Det kan være at folk stiller seg helt uventet i min vei. Liksom uten grunn gransker de meg kritisk og begynner å utfordre meg. Den minste svakhet hos meg, som ikke tiltrakk seg noens oppmerksomhet tidligere, blir nå oppdaget umiddelbart. I denne fasen av esoterisk skolering er det best at du ikke foretar noen omfattende meditative trinn, men fortsetter kun med den nødvendige kontinuitet.
Den russiske forfatter Andrej Belyj, som i årene 1911-15 bodde og arbeidet i Rudolf Steiners nærhet og var en esoterisk elev av ham, har beskrevet slike terskelfenomen i sin bok Hemmelige opptegnelser (Geheime Aufzeichnungen). Han la merke til at folk rundt ham liksom ”agerte” motsvarende negative attityder som han kjente til godt fra Goethes Faust og fra Steiners mysteriedramaer. Av noen av sine venner og av sin sambo, Assya Turgeneva, ble Belyj fortalt at det verserte rykter om at han ble anklaget for å ha gjort ”noe” galt som imidlertid aldri ble spesifisert nærmere av noen. Men han visste for seg selv at han aldri hadde gjort ”noe slikt”:
”Derfor er det ganske naturlig; synet av meg foranlediget den gangen mange som ikke kjente meg til å stoppe opp; man fortalte meg at jeg liksom så ut som om jeg var opphisset eller opprørt av et eller annet, som om jeg hadde mistet meg selv; ved at man spurte meg: ‚Hva er i veien med deg?’ opplever jeg en seier over meg selv.” (Min oversettelse fra tysk.)
Bakgrunnen for sårbarheten er at motstandere oppdager oss, når vi ved esoterisk skolering selv blir merkbare vesen. Hvordan kan dette ha seg? Tidligere har jeg vært beskyttet av min engel. I og med oppdagelsen av og påbegynnelsen av dobbeltgjengerens forvandling har jeg selv blitt en - la oss håpe - ”god ånd” som gir andre åndelige vesen rett til å teste meg, til å utforske min standhaftighet og min ”åndelige image”. Disse åndelige prøvelser er av annen art enn de karmisk betingede som hittil har funnet sted.
Med hvilke attributter viser jeg meg frem? Med hvilke impulsbærere i kosmos begynner jeg å samarbeide med i kampen om menneskehetens fremadrettede gang? Slike spørsmål vekker for eksempel behovet av å utforske den dobbelte tidsstrømmen og de åndelige strømninger på nytt. På grunn av vedvarende meditativ praksis merker jeg at min esoteriske aktivitet gjør enkelte mennesker lykkelige enten de vet om det eller ikke. Likevel vil arbeidet kun bli vellykket, hvis jeg en tid fremover blir åndelig ensom, liksom gjør meg selv til en eremitt i det spirituelle for en begrenset tid. Hvis enhver klarer å konsolidere seg ved indre ensomhet, kan esoterisk teamwork senere bli bærekraftig.
Erkjennelsens ensomhet
I de antikke mysterier ble instruksjonene for initiering generelt undervist i grupper. Aspiranten måtte imidlertid gjennomføre visse prøvelser separat. De vise menn, profeter og filosofer måtte søke det åndelige ved egen inspirasjon og såkalte eremitter trakk seg tilbake til huler eller på klipper, for å rengjøre sjelen og for å be. Selv i dag gis esoterisk lærdom mange steder i grupper. Men mer enn noen gang før leder selvvalgt ensomhet til spirituell erkjennelse. Hvis vi akter på oss selv og på selverkjennelsens skritt, uten for den saks skyld å bli en einstøing, tilegner vi oss en riktig atmosfære for åndelig erfaring og oversanselig forskning.
I hverdagen er jeget ikke isolert. Det er organisk integrert i legemligheten og omgitt av sjelens beskyttende hylster. I meditasjonen tar det med seg et visst sjelelig klede. Men det å tre ut av legemet - som er en forutsetning for den høyere meditative bevissthet -, fører til en slags eremittilværelse mens vi befinner oss i det åndelige, slik at et smertetap aktiveres. Smerter oppstår, når vi på grunn av skader ikke lenger gjennomtrenger kroppen helt. I den høyere bevissthet er vi atskilt fra den fysiske verden. Det åndelige overhvelver oss, fordi vi da må forholde oss liksom en dråpe i havet. Vi opplever alt som sårbart. Slike kjennelige åndelige erfaringer kan klinge etter ganske lenge - normalt opptil ni måneder. I middelalderen hadde filosofene en egen skriftefar til hånds. En spirituell søker i dag kunne saktens trenge en lege som er kjent med det esoteriske, fordi til og med symptomer som hodepine, muskelsmerter og hudutslett kan oppstå som følge av den meditative prosessen.
Å oppleve seg selv som ubehagelig
For å unnslippe ensomhetens følelser har den vestlige sivilisasjon utviklet massevis av fornøyelser og ”remedier”. Utholdenheten i den åndelige opplevelse skaper imidlertid en økning i den hittil kjente ensomhet, som overgår alt tenkelig. Tålmodighet på den indre vei kan gi virkelig karmisk innsikt som gjenoppliver den gamle smerten igjen. Andre åndelige tilstander utløser ny smerte som henger sammen med ”isoleringen” av jeget. Bortsett fra lykkeopplevelsen i det åndelige lys og den sublime kontakt med åndelige vesener blir jeg ganske usikker, når jeg ”stiger opp” hinsides. Følelsen av en enorm ubetydelighet og tomhet i forhold til fylden, verdigheten og sannheten i det åndelige stiger frem for meg.
Steiner sa i foredragsrekken Terskelen til den åndelige verden (9. kapittel, GA 17) at vi kan håndtere slike forhold uten å skli ut av meditasjon, hvis vi ved indre ensomhet øker vår selvfølelse, jegstyrken. Den åndelige ensomhet skal stille oss helt på oss selv, slik at alt som ellers ville overvelde oss og smelte oss bort, fremstår som et åndelig område, hvor vi kan ferdes uten å ta skade på vår sjel. Det fins forskjellige oppgaver og psykiske symptomer som bevarer oss i denne esoteriske ”fremdrift”:
1. Å overveie: Å lære å tolerere ulike følelser av ubehag og smerte, slik at du finner måter å balansere ut dem på.
2. Å la seg berøre: Å gå gjennom alvorlige indre omveltninger som uunngåelig kommer, fordi du får uventede erkjennelser og kommer til å ”stå overfor” alle slags åndelige møter som det ikke fins maken til i den normale bevissthet.
3. Å objektivere seg selv: Å lære å betrakte deg selv, ditt jeg, som et objekt og enda mer: å omgås fleksibel med kjente overbevisninger. Du må takle det å gi slipp på gamle meninger, fordi de på grunn av nye erkjennelser er blitt ”ugyldige”.
4. Å fornye seg ved kunstferdighet: Det foregående øker, fordi det å dvele i det oversanselige fører med seg en viss fremmedhet overfor ditt fysiske legeme og din normale personlighet.
Jeg begynner å oppleve meg selv som en som jeg igjen og igjen liksom må erobre på nytt eller som jeg må ta på som et klesplagg. Fra dette stadiet av opplever jeg meg selv altså som helt ubekvem. Også når vi våkner om morgenen kan slike opplevelser av avsmak oppstå. Da koster det en viss anstrengelse å vende tilbake til den fysiske kroppen både om morgenen og etter en meditasjon. Hvis vi overstår disse ekstreme fasene, kommer motet til å vokse for videre uante hendelser på innvielsens vei.
Kristus som portens vokter
Når jegets konsolidering ikke bare bærer deg selv, men også så å si garanter ”dekning” for andre, vil du finne en inngangsport til den vesensartede åndelige verden, til sfæren av høyere intuisjon. I litteraturen fant jeg svært lite om det faktum at noen så å si ble adlet, vant åndelig suverenitet hos den ”store terskelvokter”. Steiner opplyste imidlertid om at det vesen som ved porten til den åndelige verden lytter til vårt ”æresord”, er Kristus (i kapitlet Erkjennelsen av høyere verdener i Vitenskapen om det skjulte, 13 GA).
Hvorfor kommer vi ikke tidligere i kontakt med Kristus på en slik måte at vi lærer å skue i den åndelige verden? Det fins mange veier til Kristus som er virksom på flere nivåer. Også mennesker som ikke nødvendigvis søker det åndelige kan møte ham eller kan få gaver av ham. Han viser alltid andre egenskaper, avhengig av om han opptrer i hverdagen eller på den okkulte sti. I sin mikaelske skikkelse som terskelvokter viser han slike grunndrag som evangeliet (Mark 11,15 ff) beretter om, da Jesus Kristus renset forplassen til templet i Jerusalem for meglere og pengevekslere: Kristus bevirker, men gjennomfører ikke lutringen av vårt vesen - det må vi klare selv. Friheten tillater meg til og med å ”støvle” uren inn i den åndelige verden. Hvis jeg gjør det, kan imidlertid den situasjon oppstå at for eksempel en psykose utløses. Hvis jeg skulle nøle, vil absolutt omsorg befordre mot og styrke til ikke å gi opp. Å gi seg komplett hen uten frykt, å tro på den åndelige kraft og kjærligheten til alle vesener i skaperverket bærer meg over avgrunnen mellom denne verden og det hinsidige.
Å la seg hjelpe
Den store vokter forærer oss deretter såkalte erkjennelsesimaginasjoner. De lar oss oppleve alt eksistensielt, som vi allerede kjenner fra Bibelen og gralshistorien. Jeg får lov til å skue og erkjenne, hvordan tolv av mine tidligere liv på jorden samler seg omkring mitt høyere jeg liksom disiplene samlet seg omkring Kristus; og hvordan jeg kan sammenligne meg selv med Moses-, Golgatha- og Parsifalhendelsene. Denne opplysning gjør at jeg kan bedømme, hvor langt jeg har modnet frem til i dag i forhold til kapasiteten som fullt utviklet individualitet. Karmas herre konfronterer oss - ifølge Rudolf Steiner den 6. oktober 1911 i foredragsserien Fra Jesus til Kristus (GA 131) - spesielt med to hendelser i Jesu Kristi liv:
1. Fristelsen. Arketypen av Jesus Kristus på fjellet i ørkenen, hvor han søkte ensomhet for 40 dager, betyr å lære å vurdere seg selv og å arbeide seg opp fra tilværelsens smerte, ikke å bli hengende ved materien, men heller ikke å jage etter hver åndelige erfaring. Det siste betyr at du utleverer deg fanatisk til Lucifer, det første forblendet til Ahriman.
2. Getsemane. Kristus har blitt ”forlatt” av sine nærmeste disipler: De kan ikke holde seg våkne. Han opplever frykten enormt forøket, noe som gjør at svette og blod sprenger frem i huden. En engel gir ham styrke til ikke å gi opp. Oppgaven er å føle angsten overfor idealet, fordi du ikke kan realisere det av egen kraft; og å godta svakheten, fordi du fremdeles er så langt borte fra Gud. Denne innsikt tillater deg å kunne ta imot hjelp.
Et autentisk møte med den store vokter vil til tross for den universelle gyldigheten i hans formaninger alltid være av individuell art. Enhver bemerker andre kvaliteter, hvorav jeg vil understreke tre: du blir berørt av klarheten i meddelelsen som den sannferdige ”uttaler”, du iakttar sirligheten av ”farger" og ”lys” hos den skjønne og føler hvordan den godhjertede legger sin ”hånd” så inderlig varsomt på din ”skulder”.
Publisert 4. april 2011
Den tyske variant av dette essay ble første gang publisert i ukemagasinet Das Goethenaum, nr. 4-2007.
Les 1. del av essayet
Avgi en kommentar på min blogg
Til toppen
mine blogger
Jostein Sæther | Selverkjennelse og terskelfenomener - del 2
Å objektivere seg selv - Kristus som den store vokter
Å objektivere seg selv - Kristus som den store vokter
Raffaello Santi, kjent som Rafael (1483-1520): Marias ekteskap (1504), Olje på tre, 170 × 117 cm, Pinacoteca di Brera, Milano. Kilde: zeno.org
Detalj av en Kristusskulptur som gjerne blir kalt Menneskehetsrepresentanten. Den ble hugget i tre ved Goetheanum, Dornach, Sveits, i årene 1917-25 i et samarbeid mellom Rudolf Steiner og Edith Maryon. Kilde: m-schnur-verlag.de
Triptolemos mellom Demeter (til venstre), som rekker ham et aks, og Persefone (til høyre), som velsigner ham (et relieff fra Eleusis, omkring 440-430 f.Kr., Arkeologisk nasjonalmuseum i Athen). I gresk mytologi er Triptolemos en prins av Eleusis da gudinnen Demeter lærte ut landbruk. Kilde: de.wikipedia.org
Duccio di Buoninsegna (1260-1318): En scene av Kristi fristelse og mirakler. Maestà, altertavle i katedralen i Siena, ryggsiden (43 × 46 cm). Tempera på tre (1308-1311). Sienaskolen; alteret er kun delvis bevart. Kilde: de.wikipedia.org
Antall besøkere siden 2008
